2 Sammendrag
2.1 Befolkningsveksten avtar – aldring og sentralisering fortsetter
Befolkningen i Norge ventes å øke fra 5,6 millioner i 2025 til 5,9 millioner i 2035. Innvandring har vært en av hovedårsakene til befolkningsveksten i Norge de siste tiårene. Det ventes svakere vekst fram mot 2035. Veksten i befolkningen vil i hovedsak komme blant de eldste. Antall personer over 67 år vil øke med 24 prosent og vil stå for 4/5 av befolkningsveksten totalt sett, mens antallet barn og unge vil reduseres. I 2035 forventes det at flere vil være over 67 år enn under 18 år i Norge. Befolkningen i yrkesaktiv alder (20–66 år) forventes å øke med 3 prosent. Økende avgangsalder fra arbeidslivet kan riktignok bidra til at arbeidsstyrken øker mer enn dette. Det er i tillegg vedtatt en gradvis økning i aldersgrensene i pensjonssystemet, men dette vil bare ha en moderat effekt fram til 2035.
Befolkningsveksten vil være størst i sentrale områder, mens distriktene i hovedsak vil oppleve fraflytting og aldring. Små kommuner er avhengige av innvandring for befolkningsvekst. Det er stor usikkerhet knyttet til framtidig innvandring. Dette kan påvirke både befolkningsutviklingen som sådan og arbeidsmarkedet og velferdstjenestene. Det kan bli nedgang i befolkningen i yrkesaktiv alder (20–66 år) i over halvparten av kommunene fram mot 2035. Denne omverdensanalysen presenterer derfor et nytt demografiverktøy som gir Nav-kontorene bedre innsikt i den lokale befolkningsutviklingen.
Aldringen vil påvirke Nav ved at det blir flere alderspensjonister og økt etterspørsel etter hjelpemidler, med en anslått vekst til 2035 på henholdsvis 28 og 26 prosent. Behandling av søknad om og videre forvaltning av alderspensjoner skjer i stor grad automatisk. Antall utenlandssaker har imidlertid økt på grunn av høy innvandring de siste tiårene. Ettersom det er behov for kontakt med andre lands trygdemyndigheter, er automatiseringsgraden for slike saker lav, selv om det på sikt er potensial for økt automatisering. Innføringen av det nye slitertillegget i alderspensjonen kan også utfordre Navs kapasitet på pensjonsområdet, avhengig av hvor godt vi lykkes med å automatisere denne nye ordningen.
Antall friske leveår i befolkningen har økt, men svakere enn forventet levealder. Selv om behovet for hjelpemidler trer inn senere i livet, vil aldringen bidra til økt behov for hjelpemidler. At flere eldre bor hjemme lenger øker også behovet for tilrettelegging og hjelpemidler. Aldringen vil særlig gjøre seg gjeldende i fraflyttingsområder med liten tilgang på alderstilrettelagte boliger. Den teknologiske utviklingen vil kunne bidra til at en del hjelpemidler blir rimeligere, men også til at utvalg og muligheter øker. Dessuten kan økt vekt på arbeidsinkludering medføre økt etterspørsel etter hjelpemidler, og etter råd og veiledning om tilrettelegging på arbeidsplassen for personer med funksjonsnedsettelser. Det er derfor behov for innovasjon og regelverksendringer for å forhindre kapasitetsutfordringer for Nav.
En større andel pensjonister og mindre andel yrkesaktive i befolkningen vil bidra til økt gap mellom utgifter og inntekter på statsbudsjettet. Sammen med behov for sterkere prioritering mellom ulike offentlige oppgaver, vil dette trolig ha betydning for hvor mye av budsjettmidlene som kan gå til arbeids- og velferdspolitiske tiltak og ordninger. Samtidig møter Nav forventninger om bedre arbeidsrettet oppfølging av flere brukergrupper. Som en konsekvens av behovet for strammere prioritering, vil det trolig bli større krav til effektivisering av offentlig sektor, og til å dokumentere effekt av tjenestene vi tilbyr. Det kan påvirke organiseringen av Nav, i retning av større enheter og sterkere kompetansemiljøer. I tillegg vil det synliggjøre behovet for regelverksforenklinger, samt bedre og mer effektive modeller for samarbeid på tvers av sektorer og med arbeidsgiverne og kommunene. Forenklinger krever imidlertid et brudd med en trend i retning av mer kompleksitet for å nå ulike spesifikke mål. Vi forventer også politiske diskusjoner om endringer i ytelser, slik som flere aktivitetskrav, innstramminger i ytelsesnivåer, strengere inngangsvilkår og endringer i ytelsesstrukturen, samt om omfanget av Navs tjenestetilbud og hvor aktiv arbeidsmarkedspolitikken skal være.
2.2 Mangel på arbeidskraft, gode vilkår for inkludering
Norge har høy sysselsetting og lav arbeidsledighet sammenlignet med andre land. Vi har likevel en betydelig andel som står utenfor arbeid og utdanning, særlig av helsemessige årsaker. Personer med lav utdanning er overrepresentert blant arbeidsledige og dem utenfor arbeidsmarkedet, og vi forventer at denne tendensen forsterker seg til 2035. Regjeringen har satt som mål å øke andelen sysselsatte i aldersgruppen 20–64 år fra 80,5 prosent i 2023 til 82 prosent i 2030 og videre til 83 prosent i 2035. Mangelen på arbeidskraft gir gode vilkår for å inkludere flere i arbeidslivet framover.
Selv om man lykkes i å få flest mulig av de som står utenfor arbeidslivet inn i jobb, vil aldringen av befolkningen innebære mangel på arbeidskraft. Dette vil være en utfordring for landet som helhet, men spesielt i mindre sentrale strøk. Denne utfordringen gjelder også ved rekruttering til Nav og til våre lokale samarbeidspartnere, og kan øke forventningene til lokale samarbeid for å opprettholde gode tjenester. Norge er avhengig av arbeidsinnvandring, spesielt fra EU-land. Konkurransen om denne arbeidskraften har økt og vil fortsette å øke framover. Arbeidsinnvandringen har gått ned med rundt 40 prosent siden toppunktet i 2011, og ventes å synke ytterligere framover. EU implementerer tiltak for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft fra land utenfor EU-/EØS-området. Dette kan utfordre Norges evne til å konkurrere om disse talentene og kan føre at Norge vil sette i gang tilsvarende tiltak.
Fram mot 2040 vil særlig behovet for arbeidskraft innen helsevesenet øke på grunn av veksten i antall eldre. Antallet som velger en helsefagutdanning er ikke stort nok til å mette det store behovet. I 2040 ventes en underdekning på 30 000 sykepleiere og 24 000 helsefagarbeidere. Det ventes også mangel på faglært arbeidskraft innen industri, bygg og anlegg og håndverk. Det blir derfor en utfordring å mobilisere den delen av den yrkesaktive befolkningen som står utenfor arbeidslivet, samt å håndtere endringene i kompetansebehovet.
Arbeidsmarkedet har økende behov for høyere utdanning og spesialisert kompetanse. Teknologiske framskritt, inkludert kunstig intelligens (KI), vil endre arbeidsmarkedet og behovet for arbeidskraft. KI kan automatisere og effektivisere mange oppgaver. Det vil føre til endret kompetansebehov i mange jobber. Noen vil forsvinne helt, mens nye jobber vil bli skapt. Effekten av ny teknologi på jobbskaping totalt sett er usikker, men mest sannsynlig positiv. Kunstig intelligens vil gi betydelige produktivitetsgevinster og behov for omstilling i enkelte yrker. Samtidig er det uenighet i forskningen om hvor stor effekten vil være på produktiviteten i arbeidsmarkedet totalt sett de neste ti årene, der anslag varierer mellom 0,5 og 9 prosent. Overgang til en grønn økonomi vil også endre kompetansebehovet og drive innovasjon innen elektrifisering og alternative energikilder. Tempoet i det grønne skiftet er likevel mer usikkert enn før.
Hvordan disse utviklingstrekkene best kan møtes må ta hensyn til hvordan økt usikkerhet i internasjonal handel og geopolitikk kan påvirke norsk økonomi og arbeidsmarked. Lokalisering av produksjon kan bli endret. Regionalisering av forsyningskjeder kan føre til flere industriarbeidsplasser i Europa, for eksempel en større europeisk forsvarsindustri. Vi må ta høyde for at den økonomiske veksten kan bli svakere og mer uforutsigbar. Også aldringen av befolkningen trekker ned den økonomiske veksten, mens offentlige investeringer i blant annet forsvar trekker i motsatt retning. Nav må derfor være beredt på å møte et arbeidsmarked i raskere omstilling. Det kan bli høyere arbeidsledighet enn vi har vært vant til, i hvert fall i visse perioder eller regioner, samtidig som noen sektorer vil mangle arbeidskraft. Det vil derfor være viktig å støtte yrkesmessig og geografisk mobilitet.
Det vil bli stadig viktigere å tilegne seg ny kompetanse gjennom yrkeskarrieren, gjennom etter- og videreutdanning eller mer uformell kompetanseheving. Med stadig økte krav er det en fare for at flere faller fra og mister sin tilknytning til arbeidsmarkedet, eller ikke får innpass til å begynne med. En del kan derfor ha behov for alternative utdanningsløp. Dette stiller krav til utdanningssystemet og til arbeidstakere og arbeidsgivere. Men også Nav har en viktig rolle gjennom å bidra til kompetanse for å støtte overgangen fra ledighet til arbeid.
2.3 Bedre folkehelse, men usikkerhet om levekår og helserelaterte trygdeytelser
Sykdomsbyrden i den norske befolkningen viste markant nedgang fra 2000 til 2019, men det var en økning under koronapandemien. Pandemien har fortsatt påvirkning på folkehelsen, gjennom økt forekomst av infeksjonssykdommer og senfølger av covid-19. Det forventes en svak økning i sykdomsbyrden fram mot 2035 på grunn av aldringen av befolkningen. Framskrivingene har betydelig usikkerhet, blant annet knyttet til risikoen for nye pandemier og økt antibiotikaresistens, samt mulige flyktningestrømmer og negative konsekvenser av klima- og miljøendringer.
Forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen har i hovedsak vært stabil over tid, og framskrivinger tilsier heller ingen merkbar økning fram mot 2035. Andelen med selvopplevde psykiske plager har imidlertid økt blant unge, og særlig unge kvinner. Det er mulig at denne trenden vil fortsette, blant annet på grunn av økt åpenhet om psykiske lidelser og en økt tendens til å forklare sosiale og/eller sammensatte problemer med helseutfordringer.
Når vi fordeler sykdomsbyrden på de vanligste sykdomsgruppene, var den prosentvise nedgangen fra 2000 til 2021 størst for hjerte-/karsykdommer med 51 prosent. Dernest følger skader og kreft med en nedgang på henholdsvis 25 og 12 prosent. For psykiske lidelser var det en økning på 11 prosent, og for muskel-/skjelettlidelser 7 prosent. Mesteparten av økningen for psykiske lidelser kom i pandemiårene, med en økning på 7 prosent fra 2019 til 2021.
Det er ingen klar sammenheng mellom utviklingen i sykdomsbyrde og mottak av helserelaterte ytelser. Norge har en høyere andel mottakere av helserelaterte ytelser enn andre europeiske land. Vi har særlig høyt sykefravær. Utviklingen i mottak av helserelaterte ytelser kan deles inn i perioden før koronapandemien og årene under og etter pandemien. I 2010–2019 var det en betydelig reduksjon i andelen av befolkningen 18–66 år som mottok helserelaterte trygdeytelser. Andelen var i 2019 på det laveste nivået siden år 2000 med 16,6 prosent. Under koronapandemien snudde utviklingen, og andelen i 2023 på 18,3 prosent er om lag på nivå med toppårene for hele perioden 2000–2023. Det er bekymring for en økt andel unge uføretrygdede. Psykiske lidelser og plager er en viktig årsak til mottak av helserelaterte trygdeytelser fra Nav, og særlig blant de unge.
Muligheter til arbeid og inntekt betyr mye for befolkningens levekår. For personer med visse sykdommer og plager kan arbeid være bra for helsen. Personer med høyere utdanning og inntekt lever lenger og har bedre helse. Personer med innvandrerbakgrunn er en heterogen gruppe, og sammensetningen av den endres over tid. Blant innvandrere er det derfor varierende helseutfordringer, med høyere forekomst av psykiske plager blant flyktninger.
Både kommuner og statlige aktører har viktige roller for helseutviklingen og integreringen i arbeidsmarked og samfunnsliv. Nav har en sentral rolle i å fremme folkehelsen gjennom sosiale tjenester og inntektssikring, og ikke minst gjennom tilgang til arbeid. Høy etterspørsel etter arbeidskraft gir gode vilkår for arbeidsinkludering. Samtidig er usikkerheten større enn på mange tiår, med økt risiko for brå endringer i arbeidsmarkedet og samfunnslivet, arbeidsledighet og utstøting.
Fleksibilitet og individuell tilpasning er viktig for å kunne gi effektiv oppfølging. Nav må fortsette samarbeidet med andre aktører om tiltak og oppfølging med god effekt. Individuell jobbstøtte (IPS) har vist positive effekter på arbeidsinkludering for personer med psykiske lidelser og ruslidelser. HelseIArbeid er et annet lovende samarbeid mellom Nav og helsesektoren for å inkludere arbeid som en del av behandlingen.
Det er vanskelig å forutsi hvordan mottak av de helserelaterte ytelsene vil utvikle seg fram mot 2035. Selv om sykdomsbyrden i befolkningen ventes å øke, antas den å bli redusert blant de som er i yrkesaktiv alder. Det vil isolert sett trekke i retning færre mottakere av helserelaterte ytelser. Imidlertid er det først og fremst ventet bedring i sykdomsbyrden knyttet til hjerte-/karsykdommer og kreft, som ikke står for noen stor andel av de helserelaterte ytelsene, mens det forventes lite endring for muskel-/skjelettlidelser og psykiske lidelser, de to største diagnosegruppene i denne sammenheng.
Innvandrere mottar helserelaterte ytelser i mindre grad enn personer som er født i Norge. Dette kan ha flere årsaker. Innvandrere er i gjennomsnitt yngre enn norskfødte, og særlig arbeidsinnvandrere har bedre helse enn gjennomsnittet. Institusjonelle forhold spiller videre inn, siden retten til helserelaterte ytelser og andre ytelser fra folketrygden i stor grad avhenger av arbeidsdeltakelse og botid. Antallet flyktninger, spesielt fra Ukraina, har derfor økt antallet sosialhjelpsmottakere og lagt press på Nav-kontorene. Lav sysselsetting blant innvandrere fra Afrika og Asia bidrar til flere husholdninger med langvarig lav inntekt.
Norske husholdninger har opplevd realinntektsvekst siden midten av 1990-tallet, men prisvekst og renteøkninger siden 2022 har ført til flere husholdninger med trang økonomi. Selv om antall sosialhjelpsmottakere har økt totalt sett, var det fram til 2023 en nedgang i andelen norskfødte som mottar sosialhjelp. Denne andelen økte likevel noe i 2024. Nav har i denne perioden også erfart økning i antallet som ber om hjelp til å finne et midlertidig botilbud. Det har vært en betydelig vekst i andelen barn som tilhører en familie med vedvarende lavinntekt (husholdningsinntekt lavere enn EU-60 i tre sammenhengende år), og mye av veksten skyldes innvandring fra Afrika og Asia. Blant innvandrere fra Afrika og Asia er sysselsettingsandelen på henholdsvis 62 og 65 prosent, mot 80 prosent blant norskfødte. Trenden med økt barnefattigdom ser imidlertid nylig ut til å ha stagnert og kanskje snudd, blant annet som følge av flere økninger i barnetrygden, og at barnetrygd fra 2022 ikke lenger inngår i behovsprøvingen av økonomisk sosialhjelp. Slike politiske tiltak har bidratt til høyere inntekt for familier som mottar sosialhjelp. Dette gir flere barn en bedre start på livet, men det rokker ikke ved at den viktigste levekårsfaktoren er at forsørgerne kommer i stabilt og inntektsgivende arbeid.
Utviklingen i arbeidsledighet, økonomisk vekst og realinntektsutvikling, gjeldsgrad og rentenivå og ankomsten av flyktninger er de viktigste faktorene som vil påvirke økonomiske levekår og behovet for sosialhjelp fram mot 2035. Det mest sannsynlige scenarioet er at arbeidsledigheten forblir lav, sysselsettingen høy og reallønnsveksten moderat. Flyktninger og andre utsatte grupper vil fremdeles ha et visst behov for sosialhjelp, men hovedbildet er da at antall sosialhjelpsmottakere kan forbli relativt stabilt eller synke hvis antall nye flyktninger fortsetter å avta. I tillegg vil aldringen av befolkningen isolert sett medføre færre sosialhjelpsmottakere, ettersom alderspensjonister i liten grad har behov for sosialhjelp.
Dersom vi får økt arbeidsledighet og fortsatt høy rente, vil det ikke umiddelbart gi økt sosialhjelpsbehov, men det vil gjøre økonomisk rådgivning til en viktigere tjeneste, noe Nav allerede har erfart de siste årene. Hvis vi derimot får en vedvarende situasjon med høy arbeidsledighet, lav realinntektsvekst og høy rente, kan det føre til økt behov for supplerende sosialhjelp. Den viktigste enkeltfaktoren som kan føre til økt behov for sosialhjelp er om antall flyktninger som kommer til landet øker igjen, og i hvilken grad vi lykkes med integrering i arbeidsmarkedet.
Mangel på arbeidskraft og flere med høyere utdanning kan bidra til at flere får inntekt fra stabile arbeidsforhold. På en annen side kan en aldrende arbeidsstyrke bidra til lav produktivitetsvekst og de økonomiske utsiktene er mer usikre enn på lenge. Det er også stor usikkerhet rundt nivået på innvandring og flyktningestrømmer av personer med mangel på ferdigheter som kreves i det norske markedsmarkedet. Nav må innrette seg på å møte slik usikkerhet og være forberedt på at det kan føre til at flere kan ha behov for oppfølging og mottak av ytelser.
2.4 Balanse mellom digitalisering og menneskemøter
De viktigste brukergruppene for Nav er privatpersoner og arbeidsgivere. Det er en klar forventning fra brukerne om å bli møtt med respekt og tillit, og å bli sett som hele mennesker. Selv med økt digitalisering fram mot 2035 er også behovet for menneskemøter og et tilgjengelig Nav en framtredende forventning. Det gjelder spesielt tidlig i prosesser og oppfølging.
Brukerne ønsker seg enklere, mer sammenhengende og persontilpassede tjenester, både innen Nav og på tvers av offentlige tjenester. Dette kan omfatte både digitale og menneskelige møter med Nav. Vi tror Nav vil stå overfor et forventningsgap framover, der vi på den ene siden må innfri samfunnets forventninger til automatisering og effektiv ressursbruk, og på den andre siden brukernes forventninger om tilpassende tjenester og tett, langsiktig oppfølging. En utfordring er derfor å finne den rette balansen mellom digitale tjenester og menneskemøter.
Økt bruk av kunstig intelligens (KI) og digitalisering gir nye muligheter og kan møte en del av forventningene, men kan også skape barrierer. Nav må derfor ivareta de som opplever utfordringer med digitale tjenester. Språk og språkteknologi framheves både som en mulighet og en barriere. Overgangen til digitale tjenester krever bedre skriftlige ferdigheter. Samtidig kan ny språkteknologi bidra til å redusere slike barrierer. Det krever at Nav må jobbe med enklere språk og hvordan teknologi kan brukes for å kommunisere bedre med de som har særskilte behov.
Det er en forventning om at Nav ser hele situasjonen for den enkelte og tilpasser tjenestene individuelt. Nav legger allerede stor vekt på samarbeid på tvers. Det er et ønske om at dette videreføres og forsterkes, slik at en oppnår bedre samarbeid mellom Nav, helsevesenet og utdanningssektoren. Deling av data framheves som viktig for å sikre mer sammenhengende tjenester på tvers av det offentlige. Automatisering kan møte noen forventninger om bedre og mer effektiv saksbehandling av søknader om ytelser, og Nav bør jobbe for mer digitaliseringsvennlige regler for å lykkes på dette feltet.
Arbeidsgiverne er opptatt av arbeidskraftmangel, spesielt i distriktene, og økt behov for inkludering i arbeidslivet. Det er en forventning om at Nav skal tenke langsiktig i oppfølgingen for å kvalifisere flere til arbeidslivet. Nav må jobbe proaktivt med inkludering og tilrettelegging og bør ha god kjennskap til andre deler av offentlig sektor og behovene i det lokale arbeidslivet. Det er også behov for mer forutsigbarhet og langsiktighet i oppfølgingen og ved bruk av tiltak. Nav bør rette oppmerksomhet mot å tilby relevante kurs og oppfordre til utdanning som gir formell kompetanse, eksempelvis fagbrev. Arbeidsgiverne forventer at Nav har en aktiv rolle for å forebygge og følge opp sykefravær. For mange virksomheter oppleves en fast kontaktperson i Nav som viktig for å gjøre det lettere å samhandle med Nav.
Selv med digitalisering vil det fortsatt være behov for menneskelig kontakt. Det er viktig for Nav å ha medarbeidere som har kompetanse og verktøy for å bistå brukere med ulike behov. Nav må også ha medarbeidere som har god kunnskap om arbeidsmarkedet. For noen vil målet være å bli uavhengige av Nav så fort som mulig, mens andre vil trenge bistand over lang tid. Teknologien kan møte behov som ikke krever personlig kontakt eller der menneskelige ressurser ikke strekker til i dag. I hvilken grad vi klarer å møte forventningene til innbyggerne, vil påvirke hvordan tilliten til Nav utvikler seg. En god balanse mellom økt bruk av KI og digitalisering for å effektivisere og forbedre tjenester og brukernes behov for samhandling med våre medarbeidere vil være viktig. Det er derfor fortsatt en jobb å gjøre med konkretisering av krav til brukerperspektiv i digitaliseringsprosesser, og hva som egner seg for digitalisering og ikke.
De fleste ansatte i Nav har nær kontakt med ulike grupper av brukere eller arbeidsgivere. Deres oppfatning av hva som vil være viktige samfunnstrender framover er derfor nyttige innspill i strategier og planer. I en spørreundersøkelse for denne omverdensanalysen peker ansatte særlig på disse trendene:
Aldrende befolkning: Økt etterspørsel etter helse- og velferdstjenester.
Digitalisering: Endrer arbeidsmåter og samhandling og øker forventningene til tjenestekvalitet.
Kunstig intelligens (KI): Stor usikkerhet om utvikling og konsekvenser.
Psykiske lidelser: Økende andel personer med psykiske lidelser, spesielt blant unge.
Unge i utenforskap: Krever helhetlig innsats for å hindre langvarige negative konsekvenser.
Økt antall flyktninger: Økt behov for tilpassede tjenester.
Internasjonale konflikter: Høy usikkerhet om konsekvenser for samfunnet og for Nav.
Det er naturlig nok noe ulike oppfatninger mellom enheter i Nav, ettersom både enhetenes oppgaver og hvilke brukergrupper de betjener varierer. Nav-kontorene vektlegger psykiske lidelser og unge i utenforskap som utfordringer som må håndteres. Nav Hjelpemidler og tilrettelegging peker på en aldrende befolkning som den viktigste trenden de må møte. Hjelpemiddelbehovet for denne gruppen er utfordrende å balansere mot andre målgrupper, som barn og unge, samt å bidra med hjelpemidler og tilrettelegging for økt deltakelse i arbeid og utdanning. De som jobber på fylkes-/regionleddet framhever særlig utfordringer, muligheter og usikkerhet ved kunstig intelligens. Sammenlignet med en tidligere undersøkelse fra 2022 er det flere enn før som peker på en aldrende befolkning, økt antall flyktninger, internasjonale konflikter og lavere tillit til offentlig sektor som sentrale utfordringer. Samtidig er det færre enn før som peker på grønt skifte/klimautfordringer, omstillingstakt i arbeidslivet og manglende kompetanse blant arbeidssøkere som viktige samfunnstrender for Nav.
2.6 En usikker verden – endrede prioriteringer og styrket beredskap
Norge vil framover måtte tilpasse seg endrede og usikre internasjonale trender. Europas sikkerhetssituasjon har forverret seg. Dette påvirker Norge både sikkerhets- og forsvarspolitisk og gjennom mottak av flyktninger. Økt proteksjonisme og handelsrestriksjoner påvirker det globale frihandelssystemet som Norge er avhengig av. FNs 2030-agenda for bærekraftig utvikling er under press. USA har trukket seg fra Parisavtalen og vil melde seg ut av WHO, noe som svekker det globale samarbeidet om klimamål og helsevern.
Krigen i Ukraina har hatt store konsekvenser for Norge, både rent sikkerhetspolitisk og gjennom mottak og bosetting av personer som er fordrevne på grunn av denne krigen. Det er stor usikkerhet om videre mottak av flyktninger og fordrevne og hvor mange som forblir her over tid, både fra Ukraina og andre krigssoner. Et betydelig forsvars- og beredskapsløft innebærer at forsvarsbudsjettet og annen offentlig støtte, for eksempel til Ukraina, vil legge beslag på en større del av statsbudsjettet. Nav må være forberedt på at budsjettmessige prioriteringer kan endres og at beredskapsplaner og beredskapstiltak vil styrkes. Nav må ta dette med i planer og strategier.
Norsk politikk vil bli påvirket direkte og gjennom EØS-avtalen. EUs politiske agenda for 2024–2029 vektlegger produktivitet, bærekraftig konkurranseevne og å håndtere arbeidskraft- og kompetansegapet. Europa må tette innovasjonsgapet til USA og Kina – spesielt på avansert teknologi, lage en samlet plan for avkarbonisering og konkurransekraft, og øke sikkerheten samt redusere avhengigheten av land man kan havne i konflikt med.
Mens det gjennom flere tiår har vært en utvikling i retning av frihandel, vil toll og andre handelsrestriksjoner igjen påvirke både veksten i verdensøkonomien og handelen mellom land. Det er stor usikkerhet om utviklingen framover. Det mest positive utfallet innebærer en løsning gjennom forhandlinger og avspenning. Det mest alvorlige scenarioet kan føre til global økonomisk uro og tilbakeslag og betydelig økt arbeidsledighet også i Norge. Nav følger utviklingen tett og står klare til å bistå både arbeidsgivere og arbeidstakere i møte med eventuelle konsekvenser av en omfattende handelskonflikt.
Med ny teknologi vokser nye sårbarheter fram. Generativ KI senker terskelen for desinformasjon, trygdesvindel, arbeidslivskriminalitet og cyberangrep, og den globale usikkerheten spiller her også inn. Valg av digitale verktøy og tjenester kan videre ha geopolitiske og sikkerhetsmessige dimensjoner. Det blir derfor viktig at Nav har kompetanse og kapasitet for å håndtere slike sårbarheter.
Sammenlignet med de fleste andre land er det stor grad av tillit i Norge, både på tvers i befolkningen og til offentlige myndigheter. Vi ser likevel også i Norge tendenser til økende polarisering og endringer i befolkningens verdier. Mange har lavere forventninger til at staten og offentlige ordninger kan gi dem den støtten de trenger. Det er store forventninger til at offentlige ressurser kan brukes mer effektivt. De sosiale mediene er lite tilrettelagt for et bredt offentlig ordskifte. Det kan derfor ikke tas for gitt at oppslutningen om fellesskapsløsninger som de universelle velferdsordningene holder seg på samme nivå framover. Det er derfor viktig å lykkes i å nå samfunnsmål som å øke sysselsettingsandelen, redusere frafall fra arbeidslivet, beholde tilliten til folketrygden og unngå at det oppstår områder med omfattende utenforskap.
2.8 Hva om? Hvor er vi da i 2035?
Omverdensanalysen omtaler en rekke ulike utviklingstrekk som vil påvirke hverandre, og det er en kombinasjon av hvor godt Nav lykkes på ulike områder som vil avgjøre om vi når de målene som er satt. Vi har derfor formulert noen framtidshistorier med fokus på hvordan samarbeid, teknologi og tilrettelegging kan påvirke deltakelse i arbeidslivet, utenforskap og levekår i samfunnet fram mot 2035 (se kapittel 3 Framtidshistorier). I kapittel 6.10 og kapittel 9.11 har vi i tillegg laget scenarioer for hvordan usikkerheten i verden kan påvirke arbeidsmarkedet og behovet for sosiale tjenester.
Lykkes vi med bedre samarbeid mellom Nav, helsesektoren, utdanningssektoren og kommunene vil vi kunne gi bedre støtte til brukerne. Dette bidrar til at flere deltar i arbeidslivet, til at flere har bedre levekår, og at færre barn og unge opplever dårlige oppvekstsvilkår. Hvis vi derimot ikke lykkes med å styrke samarbeidet på tvers, integreringen og å øke mobiliteten mellom fraflyttingsområder og pressområder, kan mange bli stående utenfor arbeidsmarkedet. Utenforskapet vil øke og flere oppleve dårlige levekår, særlig i utsatte områder. Dette kan bidra til økt polarisering og mistillit til offentlige ordninger.
Hvordan Nav oppfyller brukernes behov for og forventninger til tjenestene er viktig for hvordan etaten vil oppfattes i 2035. Et mål er å utvikle bedre heldigitale offentlige tjenester som foretrekkes av de fleste, med tydelig prioritering mellom standardløsninger og personlig bistand. Lykkes Nav med det, og de fleste foretrekker slike tjenester, vil det gi rom for at de som trenger det blir fulgt opp tett og gjennom langsiktige planer for inkludering. Samtidig kan høye forventninger til offentlige tjenester, herunder ønsker om skreddersøm i kombinasjon med krav om effektivisering, gi høyere etterspørsel etter personlig bistand enn forventet. Det kan utfordre kapasiteten i Nav, og i verste fall gi økt ventetid, økt utenforskap, framvekst av private velferdstilbud og økende klasseskiller.
Den teknologiske utviklingen har et potensial for effektivisering og bedre kvalitet. Hvis dette gis prioritet, kan offentlig sektor ta en ledende rolle i å utvikle og ta i bruk digitale løsninger. Som følge av dette, kan Nav utvikle og benytte KI-assistert veiledning og automatisert saksbehandling, mens datadeling på tvers av sektorer kan gi trygge, helhetlige tjenester tilpasset innbyggernes behov. Derimot, dersom det teknologiske etterslepet i offentlig sektor fortsetter, kan 2035 være preget av ineffektivitet i de offentlige tjenestene, lange ventetider og lav brukertilfredshet.
Disse framtidshistoriene viser at selv om det er mange utfordringer, er det også mange muligheter. Det er gjennom treffsikre tjenester, kompetent rådgivning om arbeidsmarkedsbehovene og gode innspill til de politiske beslutningsprosessene at Nav best kan bidra til å nå de positive utfallene. Nav må derfor følge med i samfunnsutviklingen og ha en god analysekapasitet som kan brukes i etatens strategiarbeid, som innspill i beslutningsprosesser og for å dimensjonere behovet for ulike tjenester og ytelser best mulig. Dette er særlig viktig i urolige tider hvor rammebetingelser raskt kan endres vesentlig. Formålet med denne omverdensanalysen er å bidra til dette arbeidet.