11 Politiske trender
Forfattere: Jørgen Daroische Holbæk-Hanssen og Hilde Olsen
11.1 Innledning
I dette kapitlet ser vi på de viktigste politiske trendene som berører arbeids- og velferdsområdet fram mot 2035. Slike trender er i stor grad preget av utviklingstrekk som omtales i andre kapitler, som demografi, utvikling i arbeidsmarkedet og digital teknologi.
I første del (11.2) ser vi på internasjonale trender, særlig hvordan internasjonal uro, ny verdensorden og økende proteksjonisme påvirker Norge og Nav. 11.3 tar for seg velferdsstatens bærekraft – hvilke muligheter og utfordringer som finnes for å balansere forventningene til velferdsstaten opp mot en økonomisk bærekraftig politikk. Knyttet til dette ser vi også på grep for omstilling, kompetanse og inkludering. 11.4 omhandler beredskap og samfunnssikkerhet, et område som får stadig økende oppmerksomhet. I 11.5 ser vi på politiske konfliktlinjer og verdiendringer som påvirker arbeids- og velferdspolitikken, mens 11.6 tar for seg tillit og polarisering i Norge.
11.2 Internasjonale trender
Som en liten, åpen økonomi er Norge i stor grad påvirket av utviklingen i resten av verden, og særlig av utviklingen i Europa. Noen globale utviklingstrekk er usikre, og er dermed kilde til usikkerhet også i norsk økonomi og arbeidsliv, for eksempel knyttet til konsekvenser av politisk usikkerhet. Andre utviklingstrekk er i stor grad kjent, og dermed enklere å bruke i planlegging og strategi, for eksempel den globale demografiske utviklingen.
Den globale demografiske utviklingen
Som omtalt i kapittel 5 Demografi, ventes veksten i befolkningen framover nærmest utelukkende å skje i de eldste aldersgruppene. Som en følge av dette vil det bli større konkurranse om arbeidskraften. Arbeidskraft fra EU-land utgjør en betydelig del av arbeidsstyrken i Norge. I 2021 var omtrent 6 prosent av de sysselsatte i Norge arbeidsinnvandrere (SSB 2022). Dette er innvandrere som har oppgitt «arbeid» som innvandringsgrunn. Utenlandske pendlere, som ofte kommer fra EU-land, utgjorde rundt 5 prosent av alle sysselsatte. I tillegg kommer sysselsatte med annen innvandringsgrunn, som omfatter familieinnvandring, flukt, utdanning samt de med ukjent innvandringsgrunn, og som utgjør mer enn 10 prosent av de sysselsatte.
Muligheten til å rekruttere arbeidskraft fra andre land avhenger av det globale demografiske og økonomiske landskapet. Dette har endret seg dramatisk i løpet av de siste tre tiårene. EU står overfor en krympende og aldrende befolkning. Fødselsraten i EU synker kraftig, med 3,8 millioner barn født i 2022, en nedgang fra de 4,7 millioner fødslene som ble registrert i 2008 (Letta 2024).
Konkurransen om arbeidskraften i Europa vil derfor bli sterkere. EU vil støtte medlemsstatene og selskaper med lovlig migrasjon basert på kompetansebehovene. Det er igangsatt tiltak for å matche ferdighetene til tredjelandsborgere med behovene i arbeidsmarkedet i Europa, og gjøre det lettere å tiltrekke seg de rette talentene, for eksempel med harmoniserte regler om godkjenning av kvalifikasjoner (EU-parlamentet 2024). Dette er tiltak som ikke omfattes av EØS-avtalen. Det kan derfor bli en utfordring for Norge å hevde seg i den internasjonale konkurransen om arbeidskraft framover, særlig om kvalifisert arbeidskraft.
Uro og kriser
Europas sikkerhetssituasjon har tatt en vending til det verre de siste årene (Niinistö 2024). Fortsatt fred og sikkerhet kan ikke sees på som gitt. Krigen i Ukraina har hatt store konsekvenser for Norge, både rent sikkerhetspolitisk og gjennom mottak og bosetting av personer som er fordrevne på grunn av denne krigen. Ifølge UDI har mer enn 90 000 personer fått innvilget kollektiv beskyttelse så langt (UDI 2025, hentet 24.4.2025). Per mars 2025 er det registrert nesten 18 000 arbeidssøkere med bakgrunn fra Ukraina hos Nav. Det er stor usikkerhet om videre mottak av flyktninger og fordrevne, både fra Ukraina og andre krigssoner. Nav må derfor ha kapasitet og kompetanse for formidling og oppfølging av arbeidssøkere fra denne gruppen. Det å lykkes med denne oppgaven vil bidra til den enkeltes integrering og økonomisk uavhengighet og til å skaffe Norge tiltrengt arbeidskraft.
Langtidsplan for forsvarssektoren (Forsvarsdepartementet 2024) framhever at ivaretakelse av Norges sikkerhet er mer krevende enn på flere tiår. I Meld. St. 9 (2024–2025) setter regjeringen retningen for en omlegging av den sivile delen av totalforsvaret og for den sivile motstandskraften. Et betydelig forsvars- og beredskapsløft innebærer at forsvarsbudsjettet og annen offentlig støtte, for eksempel til Ukraina, vil legge beslag på en større del av statsbudsjettet. Ifølge langtidsplanen (Forsvarsdepartementet 2024) er det en risiko for at kostnadene for å gjennomføre alle tiltakene blir høyere enn lagt til grunn så langt. Nav må være forberedt på at budsjettmessige prioriteringer kan endres, samt at det er økte forventninger og krav til deltakelse i beredskapstiltak og andre sikkerhetstiltak.
Klima og miljø
FNs 2030-agenda for bærekraftig utvikling (FN 2024a) er en felles plan for fred og velstand for mennesker og planeten. Kjernen er de 17 bærekraftsmålene, som er en presserende oppfordring til handling.
I de første årene av implementeringen av bærekraftsmålene fra 2015 var det en sakte, men jevn framgang på noen av de kritiske målene. Etter 2019 har imidlertid nasjonal innsats møtt global motvind. Koronapandemien, et økende antall konflikter, geopolitikk og handelsspenninger og de stadig forverrede effektene av klimaendringer har til sammen ført til at oppnåelsen av målene er i fare (FN 2024b). USA trakk seg i 2025 ut av Parisavtalen og fristilte seg fra målene de hadde satt seg om kutt i klimagassutslippene (The White House 2025).
Flom, tørke og uår er samtidig hyppig forekommende i ulike deler av verden. Studier av framtidige globale helseutfordringer peker på risikoen for en ny pandemi i løpet av det neste tiåret (The Lancet 2024). Det globale helsevernarbeidet vil trolig svekkes ved USAs utmelding av Verdens helseorganisasjon (WHO 2025). Det kan være behov for omstillinger for å ta i bruk ny teknologi og annen kunnskap for å nå klimamålene og/eller å skjerme seg fra klimaødeleggelser. Men klima-, miljø- eller helserelaterte hendelser kan også utløse naturkatastrofer, folkevandringer eller misnøye med økte matvarepriser på grunn av avlingssvikt. Nav må være beredt på å håndtere mulige konsekvenser for arbeidsmarkedet og innstrømming av personer som trenger bistand fra Nav som følge av slike situasjoner.
Stormaktsrivalisering og proteksjonisme
Som en liten, åpen økonomi har Norge stor fordel av et omfattende og forutsigbart frihandelssystem. Dette systemet er nå under press. Koronapandemien og uro og konflikter har ført til økt oppmerksomhet mot sårbarhet i forsyningslinjene. De siste årene har vi videre sett en økning i proteksjonistiske tiltak rundt om i verden, spesielt som følge av geopolitiske spenninger og økonomiske utfordringer. Eksempler er handelsrestriksjoner mellom USA og Kina med innføring av høye tollsatser på en rekke varer fra begge land. Storbritannias utgang fra EU har ført til nye tollbarrierer og handelsrestriksjoner mellom Storbritannia og EU-landene. Dessuten har EU innført antidumpingtiltak og tollsatser på kinesiske produkter for å beskytte europeisk industri. Handelspolitikk er ikke en del av EØS-avtalen.
Selv om det er stor usikkerhet, vil handelsrestriksjoner være et verktøy i internasjonal politikk framover, spesielt i lys av geopolitiske spenninger og økonomiske utfordringer. Etter flere tiår med utvikling i retning av frihandel, har bruk av toll nå igjen blitt et handelspolitisk virkemiddel. Disse utfordringene krever at Norge fortsetter å arbeide for å opprettholde og styrke internasjonale handelsavtaler og samarbeide med andre land. Hvis norsk økonomi blir vesentlig rammet av handelsrestriksjoner vil det får betydning for Nav i form av økt arbeidsledighet og større behov for omstilling, se nærmere omtale i kapittel 6 Arbeidsmarkedet.
Den politiske agendaen i EU
Implementeringen av EU-regelverk utgjør en betydelig del av nye lover og regler i Norge. Norge har gode velferdsordninger og en velutviklet arbeidsmiljølovgivning. Det har derfor i liten grad vært nødvendig å endre substansen i lovgivning på grunn av EU-direktivene, ettersom Norge stort sett har bestemmelser over minimumskravene. EU-lovgivning har likevel bidratt til å sette en del spørsmål på dagsorden i Norge. For eksempel er ungdomsgarantien for å sikre god og tett oppfølging av unge mellom 16 og 30 år i stor grad hentet fra EU.
Den sosiale dimensjonen i EU har vært viktig for å dempe ulikhet, polarisering og bidra til tilpasninger i arbeidslivet. I den forrige parlamentsperioden vedtok EU et direktiv om minstelønn, som Norge har vurdert som ikke EØS-relevant (regjeringen.no 2024). Danmark har reist saken for EU-domstolen ettersom de mener direktivet er i strid med EU-traktaten, og dom ventes i mai 2025. Direktivet fastsetter ikke en felles europeisk minstelønn, men at arbeidstakere skal kunne oppnå en tilstrekkelig minstelønn gjennom tariffavtaler eller ved lov. Slik sett er direktivet et viktig element i EUs sosiale pilar. Andre initiativ er vedtaket om et Plattformsdirektiv og initiativet om Right to disconnect, med mål om å tilpasse arbeidsmiljølovgivningen til et arbeidsmarked i endring. Plattformdirektivet inneholder blant annet bestemmelser for å avgjøre sysselsettingsforholdet for de som jobber via digitale plattformer, samt regulering av bruk av individdata i overvåking og styring av arbeid gjennom algoritmene i digitale plattformer. Right to disconnect tar sikte på bedre avtaler for fjernarbeid og retten til å være koblet fra jobb. Plattformdirektivet vil bli en del av EØS-retten, og EØS-/EFTA-landene deltar som observatører i ekspertgruppen som skal forberede implementering. Det gjenstår å se hvordan initiativet om Right to disconnect vil bli fulgt opp, og hvilken betydning det vil kunne få for norsk lovgivning.
I EU-kommisjonens politiske retningslinjer for perioden 2024–2029 (von der Leyen 2024) legges det blant annet vekt på å øke produktiviteten gjennom bruk av ny teknologi, massiv investering i EUs bærekraftige konkurranseevne, samt å håndtere kunnskaps- og arbeidskraftsgapet (Rådet for Den europeiske union 2024). Et mål på tvers av EU-landene er å mobilisere uutnyttet arbeidskraftpotensial og gi muligheter for oppkvalifisering og ny kompetanse. I Kommisjonens arbeidsprogram for 2025 tas det sikte på å legge fram en handlingsplan for den europeiske søylen for sosiale rettigheter og et veikart for kvalitetsjobber. Ettersom dette ikke vil ha form av lovgivning, vil ikke initiativene direkte påvirke norsk lovgivning, men kan sette en retning for videre utvikling. EUs neste langtidsbudsjett for perioden 2028–2034, som er under forberedelse, vil trolig bli mindre detaljert, der ulike aktiviteter ses i sammenheng med EUs strategiske mål. I dag er det mulig for Norge å delta i enkeltprogrammer. Dette kan bli mer utfordrende dersom programmer slås sammen i bredere porteføljer som delvis dekker formål utenfor Norges interesse og der vi ikke er med på finansieringen. Som et nytt initiativ er det foreslått en Kompetanseunion. Formålet i årene som kommer er å lansere en rekke, hovedsakelig ikke-lovgivende, initiativer for å øke tilbudet av kompetanse og ferdigheter som kan gjøre det mulig for arbeidstakere i EU å utvikle ferdigheter gjennom hele yrkeslivet. Tanken er at dette skal bli normen, samt sikre fri bevegelse og sirkulasjon av kompetanse for å utløse potensialet i det indre markedet. Dette kan gi et løft for livslang læring, men Norges muligheter til å delta i dette samarbeidet er ennå ikke avklart.
11.3 Utfordringer og muligheter for velferdsstaten fram mot 2035
De overordnede målene for arbeids- og velferdspolitikken er blant annet et velfungerende arbeidsmarked med god utnyttelse av arbeidskraften, å redusere sykefravær og frafall fra arbeidslivet, inntektssikringsordninger som gir økonomisk trygghet og samtidig stimulerer til arbeid, inkludering av utsatte grupper i arbeidsmarkedet, gode pensjoner for dagens og framtidige generasjoner og gode levekår for de vanskeligst stilte (Prop.1 S (2024-2025)). Perspektivmeldingen 2024 trekker fram at «[a]rbeidslinjen er avgjørende for den enkeltes sosiale og økonomiske muligheter og for at alle som trenger det, skal kunne tas vare på av fellesskapet». I Meld. St. 33 (2023–2024) presenterer Regjeringen hvordan arbeidslinja kan forsterkes gjennom å føre en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Arbeidsmarkedspolitikken skal gi høy deltakelse i arbeidslivet og legge til rette for at virksomhetene får tak i den arbeidskraften de trenger. Regjeringen har i Perspektivmeldingen satt et mål om at sysselsettingsandelen i aldersgruppen 20–64 år skal øke til 82 prosent i 2023 og 83 prosent i 2035. Den som ikke kan jobbe, skal få inntektssikring og tilgang til tjenester finansiert av fellesskapet (Meld. St. 33 (2023–2024)).
Virkemidler for en bærekraftig velferdsstat
En av de politiske utfordringene fram mot 2035 blir å sikre velferdsstatens bærekraft. Det vil bli færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Statens utgifter vil øke. Det vil antakelig bli lavere vekst i skatteinntekter, selv om økt yrkesdeltakelse blant eldre demper svekkelsen (Perspektivmeldingen 2024). Samtidig vil global uro og kriser få konsekvenser for Norge, og vi må forvente omstillinger som følge av klimaendringer. Perspektivmeldingen understreker at mer effektiv offentlig ressursbruk vil kunne bidra til økt handlingsrom på statsbudsjettet. Uavhengig av hva de politiske målene er, bør virkemiddelbruken innrettes slik at målene oppnås med lavest mulig ressursbehov. Dette vil også berøre Nav.
Vi kan regne med politiske diskusjoner som berører offentlig versus privat-konfliktlinjen, altså forholdet mellom offentlige og private løsninger og graden av offentlig regulering. Det er sannsynlig at den politiske diskusjonen vil dreie seg om bruken av private aktører innenfor rammene av en offentlig velferdsstat, herunder graden av konkurranseutsetting, bruk av kommersielle eller ideelle aktører og hvem som skal ha økonomisk og organisatorisk ansvar for økt omstilling og kompetanseutvikling i arbeidslivet. Debatten vil trolig også dreie seg om universalisme versus selektivisme – altså i hvilken grad ytelser og tjenester skal være like og for alle, eller om man skal ha større innslag av ulike typer behovsprøving, tilpasninger, rettigheter og øremerking.
Hvordan skal vi balansere befolkningens forventninger til hva velferdsstaten skal levere opp mot en økonomisk bærekraftig velferdspolitikk? Mulige virkemidler og retningsvalg vil i stor grad dreie seg om å øke arbeidsmarkedsdeltakelsen og skatteinntektene, redusere utgiftene og effektivisere offentlig sektor. Tiltak som kan gi redusert overgang til uføretrygd og en mer effektiv offentlig sektor har størst potensial til å redusere inndekningsbehovet framover, ifølge beregninger i Perspektivmeldingen 2024. Politikerne står overfor flere valg av virkemidler:
Redusere velferdsstatens utgifter
Et mulig virkemiddel er å redusere velferdsstatens utgifter gjennom lavere ytelser, tiltak som gir færre mottakere av ytelser og/eller endringer i tjenestetilbudet. Folketrygdens ytelser vil bli vurdert opp mot finansiering av andre velferdstjenester som utdanning, helse og eldreomsorg. I tillegg medfører den nye sikkerhetspolitiske situasjonen en kraftig satsing på forsvar og beredskap (NOU 2023: 17). Dette vil trolig kreve strengere prioriteringer.
Diskusjoner om insentiver versus fordeling handler om avveininger og hvor man skal sette grensen for arbeidslinjen. Vi forventer diskusjoner om endringer i ytelsene, for eksempel flere aktivitetskrav, innstramminger i ytelsesnivåer eller inngangsvilkår for ytelser eller endringer i ytelsesstrukturen (hvor mange og hvilke ytelser som er rettet mot ulike målgrupper). Det vil sannsynligvis være politisk uenighet om hvor høye ytelsene kan være uten at de i for stor grad medfører negative arbeidsinsentiver – og hvor lave de kan være før det skaper fattigdom. Slike endringer vil få konsekvenser for Nav.
Færre ytelser og strengere kriterier kan være kostnadsbesparende. Enklere regelverk kan redusere kostnader til administrasjon. Dette krever et brudd med en trend i retning av mer kompleksitet for å nå ulike spesifikke mål. For eksempel er det innført et såkalt slitertillegg i folketrygdens alderspensjon for å bidra til balanse mellom målet om fortsatt arbeid og pensjonering for personer med lange yrkeskarrierer. Et annet eksempel er at det for hjelpemidler over tid har blitt innført tre ulike ordninger som kan gi støtte til briller til barn, med delvis overlappende målgrupper.
Økt bruk av aktivitetskrav vil kreve mer ressurser til saksbehandling og oppfølging av brukere. Ulike typer innstramminger eller endringer i ytelser vil kunne legge mer press på de sosiale tjenestene. Det kan også få konsekvenser for saksbehandling i ytelseslinjen, utviklingsarbeid og Navs informasjonskanaler. Endringer i inngangsvilkår eller annet regelverk krever tilpasning av digitale tjenester og søknadsdialoger. I tillegg innebærer det både krav om oppdatert kunnskap om regelverket for saksbehandlere og fagkoordinatorer, behov for informasjon om endringer til brukerne, og det vil kunne gå utover saksbehandlingstidene. Slike endringer krever at Nav er omstillingsdyktige. Koronapandemien viste at Nav har evnen til å omstille og omorganisere på relativt kort tid, så forutsetningene bør være gode for å håndtere eventuelle politiske endringer, men det kan kreve økte budsjetter. I hvilken grad digitale løsninger og kunstig intelligens kan redusere kostnadene, avhenger blant annet av hvor digitaliseringsvennlige nye regler blir.
Norge har en høy andel mottakere av helserelaterte ytelser sammenlignet med andre land, og andelen unge mottakere har økt (se kapittel 10 Helse). OECD (2024) omtaler Norges sykelønnsordning for «svært sjenerøs». Deres anbefaling er at arbeidsgivere bør betale mer for sykefraværet, og at man bør vurdere å redusere sykelønnen slik at ordningen blir på nivå med andre nordiske land. Nåværende regjering har åpnet for endringer i ordningen, men ønsker ikke kutt i ytelsene (NRK 2024a). LO og NHO gikk på et tidspunkt sammen om å utrede sykelønnsordning (Aftenposten 2024), mens deler av høyresiden ønsker kutt (Fagbladet 2024). LO brøt senere forhandlingene om en ny IA-avtale (NRK 2024b). En ny IA-avtale for 2025–2028 ble senere inngått. Flere av virkemidlene fra den forrige avtalen blir videreført, blant annet bransjeprogrammene og arbeidsmiljøsatsingen. Avtalen vektlegger tiltak for å få ned sykefraværet, slik som fokus på arbeidsmiljø for å forebygge sykdom, tettere sykefraværsoppfølging og forsterket innsats på arbeidsplassen. 2025 og 2026 skal brukes til kunnskapsinnhenting om sykefraværet, mens partene i årene etter skal se på behov for eventuelle nye tiltak (Arbeids- og inkluderingsdepartemetet 2025). Forebygging av sykefravær gjennom tiltak rettet mot arbeidsmiljø og arbeidsplassen blir altså viktig i årene framover – eksempelvis illustrert av at 42 prosent av Fagforbundets medlemmer oppgir at sykefraværet skyldes forhold på arbeidsplassen (Fagbladet 2025).
Arbeidet med å få færre på helserelaterte ytelser vil fortsette, men vekten av henholdsvis lovgivning og avtaler med og mellom arbeidslivets parter er mer usikker enn på lenge. Det er også usikkert hvilke tiltak som vil være mest realistiske. Selv om sykelønnsordningen ikke blir endret, kan det bli gjort endringer i arbeidsgivers ansvar og finansiering. Det kan også bli jobbet videre for å bedre involveringen av og samarbeidet med helsesektoren. Fastlegene spiller en viktig rolle i arbeidet med å motvirke sykefravær, og eventuelle endringer i helsepolitikken som påvirker fastlegene vil også kunne påvirke Nav.
Reduksjon i tilgangen til helserelaterte ytelser vil over tid kunne ta ned presset mot saksbehandlende enheter i Nav på grunn av mindre saksinngang. Man kan likevel også tenke seg en utvikling som gir Nav nye utfordringer. Hvis for eksempel sykelønnsordningen svekkes, parallelt med fortsatt økning i private helseforsikringer, kan det være en risiko for «overbehandling» i privat helsevesen for å fylle kravene til sykelønn og eventuelt AAP. Det vil da reises nye krav til godkjenning fra Nav og andre offentlige myndigheter. Det kan også oppstå større skiller i befolkningen mellom de som dekkes av private helseforsikringer og tariffavtaler som dekker sykelønn utover folketrygdens ytelser og de som ikke gjør det.
Pensjonssystemet må sikre en trygg og verdig alderdom for alle, og befolkningen må ha tillit til at systemet også i framtiden vil innfri sine pensjonsløfter. Det er derfor nødvendig å balansere hensynene til sosial fordeling og finansiell bærekraft. Et bredt flertall i Stortinget ble i 2024 enige om gradvis økte aldersgrenser i pensjonssystemet, økt øvre aldersgrense for andre inntektssikringsordninger, bedre alderspensjon til uføre og bedre regulering av minstesatsene, basert på forslagene i Meld. St. 6 (2023–2024). Det er ikke ventet at endringene vil bidra til redusert utgiftsvekst, men de vil styrke den sosiale profilen og bidra til økt avgangsalder. Samtidig er samfunnet i utvikling, slik at det også i framtiden vil komme opp diskusjoner om elementer i pensjonssystemet. Balansen mellom behovet for at flere står i jobb lenger og hensynet til de som på et tidspunkt ønsker å tre ut etter mange år i krevende yrker, har vært et tema i de reformene av pensjonssystemet som er gjennomført. Det er sannsynlig at oppfølging av eldre arbeidstakere fra Nav for å bidra til økt avgangsalder vil bli viktigere etter hvert.
Øke velferdsstatens inntekter
Et annet mulig virkemiddel er å øke velferdsstatens inntekter gjennom økt skattegrunnlag og økte skatteinntekter. Skatteutvalget fra 2022 (NOU 2022:20) mente at det norske skatte- og avgiftssystemet i hovedsak fungerer godt, men at systemet bør tilpasses utviklingstrekk som aldring av befolkningen, grønn omstilling, digitalisering og globalisering. Utvalget pekte på at «[g]lobaliseringen og digitaliseringen av økonomien har satt press på det internasjonale skatterammeverket og de norske skattegrunnlagene» (NOU 2022:20). Blant anbefalingene var lavere skatt på arbeid og høyere skatt på forbruk. Framskrivingene til utvalget tilsier at behovet for skatteinntekter vil dekkes av dagens regler fram mot 2030, men at utfordringene vil øke på lengre sikt. Forslagene fra Skatteutvalget har møtt betydelig motstand, og er ikke fulgt opp så langt.
Hvis kvaliteten på de offentlige tjenestene oppfattes som dårlige, eller at velferdsordningene misbrukes eller går til andre enn de som har behov, vil det kunne svekke oppslutningen om velferdsstaten (Kumlin og Rothstein 2005; Nannestad 2008) og dermed også skatteviljen. Det politiske handlingsrommet for å øke skatteinntektene avhenger av holdningene i befolkningen. Skatteviljen, her uttrykt som andelen som mener at det er nødvendig med et høyt skattenivå, var sterkt økende etter årtusenskiftet og på et stabilt høyt nivå fra 2015 til 2021 (Figur 11.1). I den nyeste Norsk Monitor-målingen går imidlertid tallet noe ned. Det er likevel 65 prosent som mener at vi trenger høye skatter for å opprettholde viktig offentlig virksomhet. Blant de yngste (15–24 år) er tallet noe lavere, men slik har det vært i mange år. De unge ser i hovedsak ut til å følge utviklingen i befolkningen for øvrig. I Fafos ungdomsbarometer fra 2021 (16–25 år) sa 4 av 10 seg enige i at det å øke skattene er viktig for å opprettholde ulike velferdsordninger. Dette skiller seg ikke mye fra den øvrige befolkningen. Spørsmålsformuleringen er ikke lik som i Norsk Monitor, og hadde heller ikke blitt stilt tidligere i denne undersøkelsen.
Kilde: Norsk Monitor (Ipsos)
Det er færre enn tidligere som ønsker å øke skattene for de med store formuer eller høye inntekter for å redusere økonomiske forskjeller. I 2021 svarte nærmere 60 prosent at de ønsker dette, mot litt under halvparten i 2023. Det er særlig de yngste (15–24 år) som er skeptiske til å øke skattene for de rike. Det er også flere enn tidligere som ønsker å redusere skattene for de med lave inntekter, redusere momsen på matvarer og øke barnetrygden. Vi kan samtidig legge merke til at bare 5 prosent ikke ønsker å redusere de økonomiske forskjellene (Figur 11.2).
Favorisering av tiltak som letter på den personlige økonomien kan være uttrykk for vanskelige økonomiske tider. Det er økning i andelen som oppgir at de føler frykt for ikke å klare seg økonomisk. Det kan være litt av grunnen til reduksjonen i skattevilje, men samlet ser det ut til å være en viss ideologisk høyredreining i befolkningen. Vi ser videre at holdningsendringene spriker i litt ulike retninger – de fleste ønsker at staten skal yte minst like mye som før, samtidig som skatteviljen er noe nedadgående. Dersom holdningsdreiningen i retning lavere skattevilje fortsetter, vil det være vanskeligere for politikerne å øke inntektene gjennom høyere skatter, og dermed også begrense hva det offentlige kan tilby av velferdstjenester og ytelser.
Kilde: Norsk Monitor (Ipsos)
Øke arbeidsmarkedsdeltakelsen og inkluderingen i arbeidslivet
Økt arbeidsmarkedsdeltakelse vil kunne øke skatteinntektene og redusere utgiftene. Som nevnt over, legger pensjonsforliket fra 2024 opp til gradvis økt pensjonsalder. Det er relativt stor enighet i befolkningen om at det er riktig med insentiver for å stå lenger i jobb. 76 prosent er enige i at «personer som går av med pensjon tidlig må finne seg i å få utbetalt lavere alderspensjon fra Folketrygden enn personer som blir stående lenger i jobb» (Ipsos 2024).
Et annet grep er å øke sysselsettingen blant de som av helsemessige årsaker står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Beregninger fra Perspektivmeldingen 2024 indikerer at redusert overgang til uføretrygd har det største potensialet for å øke sysselsettingen. Videre heter det at «[ø]kt arbeidsdeltakelse vil bidra til økte skatteinntekter og kan bidra til redusert bruk av trygdeordninger som ledighetstrygd, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd» (Perspektivmeldingen 2024: 16). Vi kan forvente en politikk som har som mål å legge bedre til rette for gradert uføretrygd eller kombinasjon av uføretrygd og jobb, der de som er stand til det kan delta i arbeidslivet. Dette gjelder spesielt unge uføre. Stortinget har vedtatt økning i fribeløpet for uføre, slik at man kan tjene mer enn dagens grense på 0,4 G før uføretrygden blir avkortet. Det er foreløpig ikke bestemt hvor mye beløpet skal øke (ABC Nyheter 2025).
Informasjon fra Nav om muligheter til å jobbe må kunne følges opp med tiltak for å komme inn i arbeidslivet, og noen vil trenge oppfølging fra Nav etter plassering i en virksomhet. Vi må også anta at behovet for tilrettelegging og bruk av hjelpemidler på arbeidsplassen vil øke. En utfordring at likevel at uføre og andre med redusert arbeidsevne ofte vil slite med å konkurrere på arbeidsmarkedet. Sysselsettingsutvalget foreslo innføring av trygdejustert lønn som et tiltak for å øke sysselsettingen blant personer med uføretrygd (NOU 2021:2). Hovedideen var at trygdejustert lønn vil redusere lønnskostnadene for arbeidsgivere, noe som kan gjøre disse arbeidstakerne mer attraktive. Forslaget har imidlertid møtt kritikk, og er ikke fulgt opp så langt. Isteden arbeides det videre med utvikling av ordningene med varig eller langvarig lønnstilskudd.
Effektivisering av offentlig sektor og økt samarbeid
Perspektivmeldingen 2024 peker på behovet for reformer som kan løfte produktiviteten for å møte framtidens utfordringer. Ettersom Norge har en stor offentlig sektor, er produktivitetsutviklingen i denne delen av økonomien et sentralt virkemiddel for å sikre velferdsstatens bærekraft. Perspektivmeldingen trekker fram at man kan oppnå like gode resultater med lavere og mer effektiv ressursbruk i offentlig sektor: «Det kan innebære nye måter å løse oppgavene på, bedre samhandling på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, nye arbeidsformer og mer hensiktsmessig utvikling og bruk av teknologi, for eksempel gjennom digitalisering og automatisering av tjenester» (Perspektivmeldingen 2024: 18).
Vi kan uansett forvente oss en politikk som stiller sterkere krav til effektivisering av offentlig sektor. Det er imidlertid usikkert i hvilken form dette kan komme – mer generelt, som den tidligere avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE), som ble avviklet i 2022, eller andre mer målrettede grep. Også i flere andre land gjennomføres tiltak for omorganisering av offentlig sektor. I Danmark er det for eksempel politisk enighet om reform og omorganisering av arbeidsmarkedstjenestene (Styrelsen for arbeidsmarked og rekruttering 2025). Reformen innebærer større innslag av private aktører i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak, og er en mer markedsstyrt tilnærming enn tidligere (Dinbedrift.no 2025).
I Norge ser det ut til å være bredt politisk flertall for en større gjennomgang av offentlig sektor. Arbeiderpartiet har foreslått å opprette en omstillingskommisjon som skal se spesielt på kommunal sektor, mens Høyre og Fremskrittspartiet ønsker mer omfattende utredninger av hele offentlig sektor (Stat & Styring 2024). Ettersom det kan være vanskelig å oppnå politisk enighet om større innstramminger i velferdsytelsene, kan et scenario for Nav være at det i stedet kommer politiske beslutninger om strengere prioriteringer i Navs tjenestetilbud og en mindre aktiv arbeidsmarkedspolitikk.
Et av målene med tillitsreformen er at økt autonomi for Nav-ansatte skal gi en mer treffsikker arbeidsmarkedspolitikk: «Tillitsreformen innebærer at Nav-ansatte skal få større handlingsrom til å bruke sin faglighet og kompetanse i arbeidet med å finne løsninger til beste for brukerne.» (Meld. St. 33 (2023–2024)). Tillitsreformen som program kan bli endret eller avviklet hvis stortingsflertallet endres. Vi tror likevel at trenden i retning mindre sentral styring og mer tillit til de som jobber tett på brukerne, vil fortsette. Flere brukere med sammensatte behov og en befolkning stiller større krav til Nav, nødvendiggjør mer samarbeid på tvers, fleksibilitet og individuell tilpasning av løsninger.
For Nav vil dette kreve en åpen og kunnskapsbasert tilnærming gjennom forsøk fulgt opp av evalueringer, utvikling av kompetanse hos ledere og medarbeidere og erfaringsdeling med samarbeidspartnere og besluttende myndigheter.Ikke minst kan Navs nye arbeidsindikator spille en rolle i å finne ut mer om hvordan vi lykkes med å få folk i jobb. Indikatoren måler nemlig Navs bidrag til å få flere i jobb, og kan derfor bli et viktig styringsverktøy for å få til mer effektive og treffsikre grep.
Som nevnt i kapittel 7 Brukerforventninger, tror vi at befolkningen vil stille større krav til sammenhengende og helhetlige tjenester gjennom tverrsektorielt samarbeid. Dette kravet vil også komme fra politikere. Regjeringen trekker fram at den vil «legge til rette for tettere samhandling på tvers av sektorer og bedre muligheter for å se ulike virkemidler i sammenheng» (Meld. St. 33 (2023–2024)). Målet om mer koordinerte tjenester mellom arbeidsmarkeds-, utdannings- og helsesektoren ble fulgt opp i Meld. St. 33 (2023–2024), blant annet med å innføre større fleksibilitet i bruk av slike tiltak og større muligheter til å bruke ulike tiltak samtidig. I tillegg er samarbeidet med kommunene sentralt, særlig for å nå fram til utsatte grupper av brukere. Press på kommuneøkonomien og større behov for tjenester innenfor helse og omsorg innebærer samtidig at dette samarbeidet kan bli satt på prøve mange steder. Åpen dialog og vilje til å se på nye løsninger for å løse felles problemer vil derfor være nødvendig, slik at samarbeid og partnerskap blir sett på som nyttig og effektivt av alle. I Kommunesektorens politiske prioriteringer for 2024–2027 nevner KS særlig behovet for innovasjon, å redusere systembarrierer og å vurdere finansieringsmekanismene som virkemidler for å styrke det tverrsektorielle samarbeidet (KS 2024). Digitalisering gir muligheter, men det er også mange problemer som må løses, se nærmere omtale i kapittel 8.7 om digitaliseringspolitikk og rettsutviklingen.
Omstilling, kompetanse og inkludering
I Norge har vi et omstillingsdyktig arbeidsliv. Omtrent 10 prosent bytter jobb årlig. Det er forholdsvis enkelt for bedrifter å nedbemanne ved behov, og vi har et godt utbygd velferdssystem for å sikre arbeidstakere som blir rammet. Dette, sammen med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, ivaretar sosial trygghet og fremmer omstilling (Meld. St. 14 2020-2021).
I årene fram mot 2035 vil det bli store omstillinger, ikke minst med bakgrunn i teknologiske endringer, klimaendringene og aldringen av befolkningen. I tillegg kommer behov for omstilling som følge av internasjonal uro og konsekvensene dette kan få for Norge (se kapittel 11.2 om internasjonale trender).
Satsing på utdanning og kompetanse
For å styrke arbeidslinja og møte omstillingene er det nødvendig med en kompetent arbeidsstyrke, og dermed satsing på utdanning og kompetanse (Meld. St. 33 (2023–2024)). Perspektivmeldingen 2024 trekker fram at «[f]or å dekke de viktigste kompetansebehovene framover, må utdanningssystemet i større grad innrettes og dimensjoneres slik at kapasiteten følger etterspørselen fra utdanningssøkende og arbeidslivets behov, både på kortere og lengre sikt».
Mer tilpassete opplæringsløp og livslang læring er en viktig trend. Kompetansereformutvalget fikk i oppdrag å utrede hvordan partene i arbeidslivet kan legge bedre til rette for omstilling og læring i arbeidslivet, med trender som aldrende befolkning, grønn omstilling og digitalisering som bakteppe. Alle hovedorganisasjonene var med i utvalget, og står samlet om at mer av kompetanseutviklingen skal foregå i arbeidslivet og i kombinasjon med jobb (NOU 2025:1).
Fullføringsreformen (Meld. St. 21 (2020–2021) har bidratt til at stadig flere fullfører videregående skole (se kapittel 6 Arbeidsmarked). I opplæringsloven fra 2024 blir modulstrukturert opplæring i grunnopplæringen for voksne innført. Dette er en opplæringsform i mindre enheter som skal være fleksibel og tilpasset. Målet er at deltakerne kun skal gjennomføre den opplæringen som er nødvendig for få et kompetansebevis, som kan brukes både i videre opplæring og når de søker jobber (Hkdir 2024).
Samlet sett kan rett til å fullføre videregående opplæring, mer kompetanseutvikling i arbeidslivet og økt bruk av modulbasert opplæring gi flere muligheten til å tilegne seg kompetanse som er etterspurt i arbeidsmarkedet. Nav vil trolig få en viktig rolle i å tilby opplæringstiltak. I Meld. St. 33 (2023–2024): 15) heter det at «[r]egjeringen vil legge til rette for økt bruk av opplæringstiltak og økt fleksibilitet i tiltaket».
Meld. St. 33 (2023–2024) legger opp til samarbeid om mer koordinerte tjenester fra arbeidsmarkeds-, utdannings- og helsesektoren. De siste årene er det gjort en rekke endringer for å bedre tilbudet for etatens brukere, særlig når det gjelder tilrettelagt fag- og yrkesopplæring. Meldingen legger opp til å kunne iverksette ytterligere forbedringer i opplæringstiltaket, som gjør det mer tilpasset brukernes behov og endringer i det generelle utdanningstilbudet. Kvalifisering bør i større grad skje på arbeidsplassen. Mer bruk av modulstrukturert opplæring vil bidra til å forsterke samarbeidet mellom utdanningssektoren og Nav. Det vil også gi en bedre kobling mellom utdanningssystemet, ordningene i integreringsloven og arbeidsmarkedstiltak i regi av Nav. Dette er initiativ som allerede er i gang, og som vi forventer at vil forsterkes framover.
Fram mot 2035 vil det stilles større krav til at oppfølging og tiltak har god effekt. Regjeringen sier i Meld. St. 33 (2023–2024) at det er nødvendig å styrke kunnskapsgrunnlaget om arbeidsmarkedspolitikken og arbeidsmarkedstiltakene gjennom systematisk satsing på å forbedre datagrunnlaget og evalueringer. Dette vil også omfatte utdanningstiltak.
De kravene arbeidsgivere stiller er førende for hva slags utdanning søkerne må ha. Feilansettelser eller store behov for intern opplæring kan være kostnadskrevende for arbeidsgivere, og kan bidra til at det i mange tilfeller settes høye krav ved rekruttering. Dette har gitt opphav til det som populært kalles akademisering eller «mastersyke». Mange oppgaver gjøres nå av arbeidstakere med høyere utdanning, der det tidligere ofte var nok med arbeidserfaring eller lavere utdanning. En utfordring for Nav kan være om man skal bruke ressurser på å gi folk en høyere utdanning enn det som egentlig er nødvendig for å utføre jobbene. Etter hvert som det blir større mangel på arbeidskraft, vil likevel arbeidsgiverne ha større nytte av å tilpasse kravene mer til de konkrete arbeidsoppgavene, og legge til rette for bedre oppgavedeling mellom ansatte med ulike typer kompetanse. Raskere omstillinger i arbeidslivet vil i seg selv bidra til at mer kompetanseutvikling må skje gjennom arbeidslivet.
Omstillinger som følge av digitalisering og klimaendringer forsterker kravene til ny og oppdatert kompetanse. I bransjer der fagkompetansen er spesifikk og det generelle utdanningsnivået er lavt, kan omstillingen bli spesielt krevende. Eksempler på slike bransjer er varehandel, lager og logistikk, samt en del yrker innenfor industri og anlegg. Her vil politiske tiltak som kan støtte opp om kompetanseutvikling og videreutdanning bli desto viktigere (Olberg mfl. 2017). Behov for digital kompetanse er også knyttet til sikkerhet. En av totalberedskapskommisjonens hovedanbefalinger for et robust beredskapssystem er å styrke hele samfunnets digitale kompetanse, også i utdanningsløpet (NOU 2023:17).
Integrering
Tiltak for bedre integrering av innvandrere vil bli viktig i årene framover. Samlet sett har innvandrere 9 prosentpoeng lavere yrkesdeltakelse enn befolkningen for øvrig. Det er imidlertid store forskjeller avhengig av landbakgrunn (SSB 2024). Spesielt flyktninger er overrepresentert i gruppen som mangler en stabil tilknytning til norsk arbeidsliv (se for eksempel SSB 2021). Det er i denne gruppen vi finner den høyeste andelen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt.
Det er likevel slik at deltakelsen i arbeids- og samfunnsliv blant flyktninger øker med botiden, og at innvandrernes barn i større grad enn foreldrene sine lykkes både i utdanning og arbeidslivet. Samtidig er det tegn til en todeling blant etterkommerne: Denne generasjonen er overrepresentert blant de som gjør det godt i utdanningssystemet, men også blant de som dropper ut fra skolen (SSB 2023).
Perspektivmeldingen 2024 nevner at innvandrere i større grad må delta i arbeidslivet, og at det er behov for at nyankomne kommer raskt i jobb. Aktuelle tiltak er blant annet økt kvalitet og gjennomføring av introduksjonsprogrammet, språkopplæring, arbeidsmarkedstiltak og ordinær utdanning. Det vil gjøre tettere samarbeid mellom Nav, utdanningssektoren, arbeidsgivere og andre aktører enda viktigere. Det kan tenkes at moduler innenfor yrkesfaglig utdanning kan senke terskelen for å få flere flyktninger inn i arbeidslivet. I forbindelse med flyktningebølgene fra Syria og Ukraina ble det diskutert om man skal ha egne kvalifikasjonsordninger for flyktninger. Dette kan gjøre det lettere å få en fot innenfor arbeidsmarkedet, blant annet fordi det ofte er utfordrende å få godkjent utdanning og erfaring fra utlandet (se for eksempel NIFU 2023).
Arbeidsinnvandrere har vist seg å være utsatt ved konjunktursvingninger og omstillinger, og manglende rett til språkopplæring kan være en utfordring hvis de blir arbeidsledige. En gruppe som antas å øke framover, som følge av mangelen på arbeidskraft i hele EU-/EØS-området, er arbeidstakere fra land utenfor EU/EØS-området som er utsendt til Norge fra et annet EØS-land for å utføre tjenester (Alsos mfl. 2024). For å lykkes bedre med å forhindre utenforskap blant disse kan økt bruk av norskopplæring gjennom arbeidsmarkedstiltak fra Nav være et alternativ.
Utsatte unge
De fleste unge mestrer hverdagen og overgangen til voksenlivet, men ulike indikatorer viser likevel at en del unge sliter. Selv om mange rapporterer god livskvalitet, har det vært en økning i selvrapporterte psykiske plager (se kapittel 10.2). Det er også en økning i andelen unge som kan sies å være bekymret for framtiden. 1 av 3 under 25 år føler stor frykt for ikke å klare seg økonomisk, mens 1 av 4 føler stor frykt for at deres kunnskaper og ferdigheter ikke strekker til i framtidens arbeidsmarked. Det er likevel ikke flere enn tidligere som er redde for å stå uten jobb (Ipsos 2024) (Figur 11.3).
Kilde: Norsk Monitor (Ipsos)
Det er fortsatt for mange som ikke fullfører videregående skole, og som stiller svakt i dagens arbeidsmarked (se også del om satsing på utdanning og kompetanse). Dette er utviklingstrekk som vi deler med andre land i Europa. Innsats rettet mot utsatte grupper av unge har lenge vært et innsatsområde innenfor EU (Europakommisjonen 2024). Som et EØS-land deltar Norge i enkelte initiativer, som Erasmus+. Den norske ungdomsgarantien er inspirert av tilsvarende initiativ for EU-landene.
Unge under 30 år som søker bistand for å få eller beholde arbeid er en høyt prioritert gruppe for Nav. Nær 2 av 3 av disse er i jobb eller høyere utdanning etter fem år uten lenger å være registrert hos Nav (Nossen og Gjerde 2022). Det er likevel stor variasjon mellom brukergruppene, og andelen som kommer i jobb eller utdanning er klart lavere blant mottakere av AAP. Unge innvandrere har om lag dobbelt så stor sannsynlighet for å havne utenfor arbeid og utdanning som ungdom født i Norge. Personer med lav utdanning og dårlig helse er også overrepresentert. Høy tilgang av unge under 30 år på helserelaterte ytelser, herunder AAP, vekker stor bekymring.
Fra 1. juli 2023 ble det innført en egen ungdomsgaranti. Nav tilbyr de unge tidlig, tett og tilpasset oppfølging fra en fast veileder så lenge de trenger det. Regjeringen legger i Meld. St. 33 (2023–2024) opp til å videreføre ungdomsgarantien. Det innebærer blant annet å utvikle lokale, arbeidsrettede lavterskeltilbud i utvalgte kommuner og modeller for kvalifisering og opplæring på arbeidsplassen for utsatte unge. Det handler også om at Nav skal samarbeide lokalt med aktører som fylkeskommunen, skolen og eventuelt kommunen om å forebygge frafall og bidra til tilbakeføring til videregående skole for unge som har falt ut. I tillegg vil det bli startet opp et forsøk med nytt ungdomsprogram i 2025. Gjennom rask oppfølging og tilgang til en ytelse uten medisinske vilkår er det et mål å redusere inngangen på helserelaterte ytelser.
Utfordringer og muligheter kan variere i ulike deler av landet. Nav på regionalt og lokalt nivå bør derfor ha frihet og kompetanse til å finne gode løsninger lokalt og teste ut nye måter å jobbe på. Et eksempel er forsøket «Et enklere Nav», et kommende forsøk i Trondheim, som er en variant av regjeringens ungdomsprogram (Trønder-Avisa 2025). Det gjør det nødvendig å sørge for systemer som gjør at lovende forsøk blir evaluert og testet ut i større skala, og at Nav bruker erfaringene i videreutvikling av bedre og mer effektive tjenester til brukerne. Her kan Navs nye arbeidsindikator.
Fattigdom og utenforskap
Som vist i kapittel 9 Økonomiske levekår, har norske husholdninger fått dårligere økonomi de siste årene. Dette kan gi økt behov for økonomisk sosialhjelp i årene framover. Fortsatt tilstrømming av flyktninger fra Ukraina og lav sysselsetting blant innvandrergrupper gir også grunn til å forvente økt press på Nav-kontorene.
Selv om Norge har et godt utviklet stønadssystem, er det enkelte som ikke får dekket sine grunnleggende behov gjennom de offentlige ordningene. Det har vært en økning i antallet som oppsøker frivillige organisasjoner for å motta mat og annen hjelp til livsopphold (Fløtten mfl. 2023). Nav har til tider fått kritikk for dette (se for eksempel Vårt Land 2023; Dagsavisen 2024). Vi tror at det blir økte forventninger til Navs tilgjengelighet for å ivareta personer som har akutt behov for hjelp. Nav har en viktig rolle for å unngå at barn og unge havner i utenforskap fra tidlig alder, gjennom å tilby rådgivning og veiledning til familier for å hjelpe dem med å finne løsninger på økonomiske utfordringer. For foreldre som trenger det, er bistand til å komme i arbeid og dermed sikre en stabil inntekt viktig. Boligstøtteordninger som administreres av Nav kan bidra til å sikre en rimelig bostandard. Nav samarbeider med kommuner og frivillige organisasjoner for å tilby aktiviteter og tiltak som fremmer inkludering av barn i fritidsaktiviteter og sosiale arenaer. Det finnes også ordninger hvor bydeler, kommuner og frivillige organisasjoner kan få tilskudd.
Vi forventer større konkurranse om offentlige budsjettmidler framover. I tillegg er kommunenes økonomi under press. Det blir da enda viktigere å sikre at tiltakene faktisk hjelper sårbare grupper, ikke bare i akutte situasjoner, men også bidrar til inkludering i arbeids- og samfunnsliv på lengre sikt. I tillegg til selvforsørgelse for flest mulig, og en god oppvekst for barn i disse familiene, vil dette bidra til tillit til ordningene. Det at mange av de mest sårbare brukerne er født i et annet land, viser at tiltak for integrering i arbeidslivet i Norge kan være en utfordring. For å møte behovene til sårbare brukere må Nav samarbeide med kommuner, innvandringsmyndigheter og frivillige organisasjoner for å nå de som trenger hjelp, og utvikle en tiltaksportefølje som er målrettet og effektiv. Inkludering i arbeidslivet er viktig for å unngå fattigdom. Samtidig må vi evne å se bredere for å gi effektiv bistand der det er nødvendig å se på hele familiens situasjon.
Hjelpemidler og tilrettelegging
Samhandling mellom stat og kommune på hjelpemiddelområdet
Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 (Helse- og omsorgsdepartementet 2024) påpeker behovet for mer samordning på tvers av sektorer i spørsmål om hjelpemidler. Rapporten «En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling» (Arbeids- og sosialdepartementet 2017) framhever behovet for helhet, der kommunenes rolle styrkes og hjelpemidler ses i sammenheng med øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester. Regelverksendringer, blant annet adgang til økt datadeling, og innovasjon er nødvendig for å kunne lykkes.
Meld. St 24 (2022–2023) understreker viktigheten av et aldersvennlig bomiljø og hjelpemidler for å kunne bli boende trygt hjemme. Helsepersonellkommisjonens framskrivninger (NOU 2023:4) utfordrer helse- og omsorgssektoren til å finne nye løsninger for å opprettholde kvalitet og kompetanse i tjenestene. Utvalget anbefaler automatisering, der helsepersonell ikke trenger å ha direkte kontakt med pasienter, brukere eller pårørende. Det er imidlertid lite kunnskap om hvordan automatisering kan organiseres og innføres og om gevinster kan hentes ut.
En studie av kunnskapsgrunnlaget for å transformere hjelpemiddelformidling fra en produktbasert til en tjenestebasert tilnærming finner at det mangler forskning på formidling som benytter seg av digitale løsninger (Diment mfl. 2024). Flere studier understreker viktigheten av at innovasjon er basert på samskaping og brukerinvolvering (Skivington mfl. 2021 og Boyle mfl. 2022). Det er usikkert hvordan formidlingen best kan organiseres for å sikre tidlig identifikasjon av hjelpemiddelbehov, inkludert hvordan ny teknologi kan påvirke formidlingsprosessen og eventuelt spare kostnader.
Som nevnt i kapittel 7 Brukerforventninger, er 20 prosent av befolkningen digitalt sårbare i møte med offentlige digitale tjenester. For eldre vil det gjerne være snakk om en blanding av barrierer, som manglende nett/utstyr, manglende universell utforming, manglende ID, manglende digitale ferdigheter, manglende interesse eller bekymring for personvern og sikkerhet (Rybalka mfl. 2022). Selv om teknologiske endringer og et generasjonsskifte kan gjøre det lettere for eldre å ta i bruk digitale tjenester, vil fortsatt kognitive og fysiske begrensninger være en barriere. Nav må derfor jobbe med å redusere denne typen barrierer. I tillegg til at de digitale tjenestene i størst mulig grad må være utformet for å tilpasses den enkeltes behov, vil det også være behov for personlig veiledning og støtte for å betjene de løsningene Nav tilbyr.
Regelverksendringer når hjelpemidler blir allment tilgjengelig
En problemstilling er hva som er å regne som hjelpemidler finansiert av folketrygden. Det er mange produkter som ikke lenger formidles av Nav, fordi det anses som standard utstyr og finnes i vanlig handel. Framover kan det tenkes at produkter på områder som for eksempel kroppspleie, husstell, syn og hørsel, ikke lenger vil dekkes. Dette vil avhenge av ny teknologi og hvilke muligheter det gir.
Tilrettelegging i arbeidslivet
Sysselsettingsandelen blant personer med funksjonsnedsettelse er lav (Bufdir), og det er et stort potensial for å få flere i jobb gjennom bedre tilrettelegging. Vi forventer at Nav i større grad vil bli kompetansesentre for rådgivning og veiledning i utdanning og arbeid, også for tilrettelegging som ikke dekkes av folketrygden.
For personer med nedsatt hørsel er etterspørselen etter tolk størst i yrkesaktiv alder. Antall tolkeoppdrag til utdanning og arbeid har ligget relativt stabilt de siste fem årene, på mellom 40 og 50 000 oppdrag per år. Befolkningsutviklingen tilsier en stabil utvikling også framover. Mangelen på arbeidskraft kan føre til økt etterspørsel, mens teknologiske endringer kan trekke i motsatt retning.
11.4 Beredskap og samfunnssikkerhet
Større vekt på forsvar, beredskap og sikkerhet
Det har i flere år vært økt oppmerksomhet på beredskap og sikkerhet, også i Nav. Verden har vært i en polykrisesituasjon i flere år, ved at stadig nye globale kriser legges oppå hverandre. På grunn av den usikre geopolitiske situasjonen står forsvars- og sikkerhetspolitikk svært høyt på agendaen. Både i Norge og Europa for øvrig planlegges det for opprustning og økt støtte til Ukraina. Omfanget og tidsaspektet er usikkert, men dette vil kunne gi strammere budsjetter for andre sektorer.
Større vekt på forsvar og en større forsvarssektor vil ha effekt på det norske arbeidsmarkedet. En del av forsvarsinstallasjonene er lokalisert langs kysten og i Nord-Norge, og vil gi nye jobbmuligheter der. Ulike former for infrastruktur og utvikling av forsvarsindustrien vil trenge mer arbeidskraft. Nav må holde seg godt oppdatert på slike behov for å gi god informasjon til Nav-veilederne og innbyggerne. Nav må også vurdere om slike endringer i arbeidsmarkedet kan bety noe for innretningen av tiltakene vi tilbyr.
NAV-loven § 10 regulerer Arbeids- og velferdsetatens beredskapsoppgaver for kriser i fred og ved krig. Det er nylig lagt fram forslag til endring av sivilbeskyttelsesloven for å regulere arbeidslivet ved krig eller når sikkerheten er i fare (Prop. 11 L (2024–2025)).
Cyberkriminalitet og hybrid krigføring er stadig økende trusler
Navs rolle i beredskapen omfatter leveringsdyktighet og informasjonssikkerhet i krisesituasjoner. Trusselen fra cyberkriminelle aktører er, ifølge Politiet, økende: «De cyberkriminelle fortsetter å utvikle og tilpasse teknikker, metoder, verktøy og strategier, blant annet for å omgå mottiltak fra offentlige og private virksomheter» (Politiet 2024:10). Et eksempel er såkalt løsepengevirus1, som har blitt en sikkerhetsrisiko også for offentlig sektor. Et annet eksempel er kriminelle som klarer å skaffe seg og ta i bruk programvare utviklet av offentlige aktører. Dette kan utgjøre en trussel mot kritisk infrastruktur (Politiet 2024).
Hybrid krigføring innebærer at ulike typer angrep iverksettes fra statlige eller ikke-statlige aktører. Nav og andre offentlige etater kan rammes av angrep som en del av hybrid krigføring, for eksempel ved å spre desinformasjon gjennom sosiale medier, eller ved angrep som svekker evnen til utbetaling eller som lekker sensitive personopplysninger (Notaker 2023, presentasjon på intern Nav-samling). Navs trusselvurdering 2024 (Nav 2024, bare tilgjengelig internt i Nav) trekker fram at vi står overfor et høyt trusselnivå for digitale angrep. Nav og andre etaters rolle i beredskapen vil i økende grad bli å være på vakt mot, og rapportere om, sikkerhetsbrudd, uventede endringer og avvik. Når slike hendelser blir rapportert, vil det være mulig for myndighetene å se angrep i sammenheng og skaffe seg en helhetlig situasjonsforståelse. Slik kan en raskere og enklere fange opp hva som foregår og omfanget (Notaker 2023).
Sårbarhet og beredskap omfatter i økende grad nyhetsstrømmer og informasjon. Sosiale medier, algoritmer og kunstig intelligens brukes ikke alltid i gode hensikter, men gir rom for desinformasjon, manipulering, konspirasjonsteorier og ekkokamre. Det å nå fram med korrekt informasjon blir stadig mer krevende (se mer om desinformasjon og påvirkning i kapittel 8 Digital teknologi).
Større fare for svindel og grensekryssende kriminalitet
Det er betydelige trusler knyttet til trygdesvindel, med stort økonomisk omfang. Av alle truslene som Nav er eksponert for, trekker Navs trusselvurdering 2024 fram svindel som den eneste i kategorien meget høy og økende. Det har vært en merkbar økning i utnyttelsen av velferdsytelser, og en trend med økt økonomisk kriminalitet. Undersøkelser av mørketall har vist at Nav feilutbetaler minst 5 milliarder kroner per år. Anslaget omfatter alt fra svindel til ubevisste feil (Nav 2024). I Sverige er det estimert at ulike typer velferdsbedrageri totalt sett utgjør et beløp på minst 14 milliarder kroner årlig (SOU 2023: 52)2, mer enn den årlige omsetningen av narkotikamarkedet i Sverige (CAN 2023).
Arbeidslivskriminalitet representerer en betydelig utfordring for arbeidstakere, virksomheter og samfunnet, og har alvorlige konsekvenser for berørte arbeidstakere, virksomheter og samfunnet for øvrig. Det bidrar til å svekke velferdsstatens finansieringsgrunnlag. De vanligste lovbruddene gjelder blant annet svart avlønning, underrapportering av omsetning, underbetaling, lønnstyveri, Nav-bedrageri og brudd på arbeidsmiljøregelverket. Erfaringene er at de samme typene lovbrudd går igjen fra år til år, selv om teknologisk utvikling, den økonomiske situasjonen og omfanget av kontroller kan påvirke utviklingen framover. Bransjene hvor det oftest rapporteres om arbeidslivskriminalitet er bygg og anlegg, servering, transport, sesongarbeid, fiskeri- og havbruksnæringen og bilpleie. Dette er arbeidsintensive bransjer med blant annet lave kompetansekrav, utstrakt bruk av enkeltpersonforetak, og hvor det benyttes en stor andel ufaglært, midlertidig og utenlandsk arbeidskraft.
En intern analyse (A-krim 2025) viser at de vanligste typene arbeidslivskriminalitet som treffer Nav er svart arbeid og fiktive arbeidsforhold. For Navs vedkommende er det avdekket flest saker i bransjene restaurantdrift og bygg og anlegg, og sakene gjelder først og fremst dagpenger, sykepenger og AAP.
Nasjonale grenser har fått mindre betydning. Kriminalitet utført ett sted i verden kan få lokale konsekvenser et annet sted. Digitalisering av samfunnet og integrering av økonomier og arbeidsmarkeder muliggjør i større grad grensekryssende kriminalitet. Trusselen fra organisert kriminalitet i Europa er høy, og organisert kriminalitet er en betydelig trussel også i Norge (Politiet 2025).
11.5 Politiske konfliktlinjer og verdiendringer
Gjennomsnittlig er verden mindre demokratisk enn på lenge, og en økende andel lever i autoritære regimer (EIU 2025). Det ser ut til å være en økning i populisme, anti-globalisering, nasjonalisme og fremmedfrykt (se for eksempel Dorn mfl. 2024). Det er likevel trekk ved det norske samfunnet som tilsier politisk stabilitet. Den norske økonomien er solid, og det er tverrpolitisk enighet om mange av de grunnleggende trekkene i arbeids- og velferdspolitikken. Uenigheter og politiske konfliktlinjer kan likevel bli mer merkbare når det blir trangere tider økonomisk, og spesielt hvis de økonomiske forskjellene fortsetter å øke.
Forsvar og energi har blitt viktigere – klima, sysselsetting og forskning mindre viktig
Det er tegn til at befolkningens holdninger og verdier er i endring og preges av den internasjonale utviklingen. Forsvar og beredskap vil legge beslag på en større del av statsbudsjettet i årene framover, og det er nå stor aksept i befolkningen for prioritering av dette området. 6 av 10 mener at bevilgningene til forsvaret bør økes, et historisk høyt nivå (Figur 11.4). I lys av den internasjonale situasjonen er det liten grunn til å tro at holdningene i befolkningen skal snu på dette området.
Kilde: Norsk Monitor (Ipsos)
I stortingsvalget i 2021 var miljø og klima, skatter og avgifter, sosial utjevning og distrikspolititikk de viktigste sakene (ISF 2022). Data fra befolkningsundersøkelsen Norsk Monitor (Ipsos) viser at bildet har endret seg de siste årene (Figur 11.5). I tillegg til økt oppslutning om prioritering av forsvaret, er det de siste årene en klar økning i andelen som mener at sikker energiforsyning er viktig, også blant unge. Samtidig har miljø og klima havnet litt i skyggen. Tidligere har klima vært blant de viktigste sakene for unge under 30 år, men det er nå under halvparten av de unge som mener at å styrke Norges bidrag i kampen mot klimaendringer er viktig (Ipsos 2024).
Mens full sysselsetting har vært en viktig sak for godt over halvparten av befolkningen de siste 20 årene, gjelder dette nå 41 prosent – og kun 30 prosent blant de under 30 år. Dette kan henge sammen med den lave arbeidsledigheten, og dermed mindre behov for å prioritere sysselsetting. Det er imidlertid ikke noen klar historisk sammenheng mellom nivået på arbeidsledigheten og synet på hvorvidt det er en viktig sak å sikre full sysselsetting.
Styrking av forskning og utvikling har blitt vurdert som en viktigere sak gjennom 1990-tallet og til langt ut på 2000-tallet. Siden 2019 har det imidlertid vært en nedgang til det laveste nivået på 20 år. Denne utviklingen gjelder også for de unge. Som vi var inne på over, er frafall i videregående skole en utfordring som har fått mye politisk oppmerksomhet de siste årene. I befolkningen er det likevel en minkende andel som mener at å hindre frafall er en viktig sak (Ipsos 2024). Det er mulig at dette er resultat av at rekordmange faktisk fullfører videregående skole (SSB 2024).
Kilde: Norsk Monitor (Ipsos)
Verdiendringer i Norge: Velferdsmodellen under press?
Endringer i hva som oppfattes som viktige saker inngår i et bredere mønster der det ser ut til at nordmenns verdier har endret seg noe de siste årene. Det skjer en bevegelse i retning tradisjonelle verdier og en tendens til mindre tro på offentlig sektor. I tillegg til at full sysselsetting har blitt en mindre viktig sak for folk, er det også andre tegn til at den norske velferdsmodellen til en viss grad er under press:
Troen på fagbevegelsen og den norske trepartsmodellen står fortsatt sterkt, men noe svakere i 2023 enn i 2021.
Større aksept for sosial ulikhet: Et flertall (62 prosent) mener at fordeling av velstand bør foretrekkes framfor å øke velstanden, når disse settes opp mot hverandre. Dette er den laveste andelen registrert siden 1985. De fleste (58 prosent) mener fortsatt at lønnsforskjellene i Norge er for store, men andelen har gått ned. I den yngste aldersgruppen på 15–24 år mener bare 37 prosent at lønnsforskjellene er for store.
Mer positive holdninger til privatisering: I mer enn 20 år har det vært en trend i retning av sterkere støtte til en offentlig sektor finansiert av et høyt skattenivå. Denne trenden har snudd. Flere mener nå at mange oppgaver ville bli bedre og billigere løst av privat sektor, og færre føler det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde offentlig virksomhet (Figur 11.6). Det er, for første gang siden 1990-tallet, en økende andel som mener det er for mye statlig innblanding og regulering.
[1] "Det er nodvendig med et hoyt skatteniva for a opprettholde viktig offentlig virksomhet"
[2] "Mange oppgaver ville bli bedre og billigere lost dersom de ble overfort fra det offentlige til private selskaper"Kilde: Norsk Monitor (Ipsos)
Flere av disse utviklingstrekkene preges trolig av at vi lever i en mer usikker tid. Mange søker trygghet, og holdningene dreies i retning sikkerhet, sterkt lederskap, materialisme og vekst. Det er også mulig at vi ser konturene av en motkultur mot det progressive og moderne, selv om denne trenden kanskje har vært sterkere i for eksempel USA. Dreiningen i retning tradisjonelle verdier gjelder for alle aldersgrupper – men mest for den yngste delen av befolkningen.
Sterkere vektlegging av forsvar og energi kan gi større aksept for trangere budsjetter på andre områder, og kan dermed påvirke arbeids- og velferdsområdet. Dette vil igjen stille større krav til effektivitet og resultater hos Nav og andre deler av offentlig sektor. Vi tror at det fortsatt vil være bred enighet om en kunnskapsbasert politikk, spesielt når større reformer skal utredes og diskuteres. Dersom oppslutningen om prioritering av forskning og utvikling fortsetter å gå ned, kan det likevel få konsekvenser i form av raskere politiske beslutninger som i mindre grad er basert på forskningsbasert kunnskap. Det understreker viktigheten av at Nav kan dokumentere effekt av tjenestene. Verdiendringer i retning mindre altruisme og mer tro på private løsninger kan gi aksept for endringer i trygdesystemet, for eksempel kutt i ytelser eller strengere inngangsvilkår. Det kan også føre til at flere velger private forsikringsordninger, skape et større klasseskille og gi utfordringer for tilliten og legitimiteten til de offentlige ytelsene og tjenestene.
Politiske konfliktlinjer med relevans for arbeids- og velferdspolitikken
De politiske motsetningene som gjelder arbeids- og velferdspolitikken er omtalt i kapittel 11, men andre politiske områder og konfliktlinjer vil også ha betydning for Nav.
Klimaendringene forsvinner ikke av at internasjonal uro og ustabilitet har kommet mer i forgrunnen. Vekst/vern-konfliktlinjen, som i stadig større grad dreier seg om klimapolitikk, vil bli vesentlig også i årene framover. Det grønne skiftet vil kreve store omstillinger, og usikkerheten gjelder først og fremst tempoet i omstillingene og virkemidlene som brukes. Kostbare klimatiltak kan komme i konflikt med finansiering av andre områder, også innenfor arbeids- og velferdspolitikken.
På innvandringsfeltet vil politikken trolig fortsatt være relativt restriktiv, men mangelen på arbeidskraft vil føre til en mer aktiv integreringspolitikk, og kan gi diskusjoner om Norge i større grad bør åpne for arbeidsinnvandring fra land utenfor EU/EØS-området. Konfliktlinjen rundt innvandring pleier å være markant. Det ser ut til å være en viss økende innvandringsskepsis i befolkningen, etter mange år med stadig mer positive holdninger til innvandring og innvandrere. Dette gjelder på tvers av ulike undersøkelser og ulike typer spørsmål (Ipsos 2024; ISF 2024; SSB 2024).
Med demografiske utviklingstrekk som sentralisering og en eldrebølge som rammer distriktene hardest, vil sentrum versus periferi bli en sentral konfliktlinje også i årene som kommer. Diskusjonen vil i stor grad dreie seg om grunnleggende velferdstjenester koblet til distriktspolitikken. Aldring av befolkningen fører til stadig større behov for helsetjenester og hjelpemidler. Vi forventer en fortsatt politisk diskusjon om kommune- og fylkessammenslåinger eller -reverseringer og graden av sentralisering, herunder størrelsen på og plasseringen av Nav-kontorer. På den ene siden kan distriktspolitiske hensyn forhindre omorganiseringer som kan gi effektiv ressursutnyttelse og sikre kompetente kunnskapsmiljøer både i Nav og innenfor andre tjenesteområder. På den andre siden kan ensidig oppmerksomhet på effektivitet redusere brukernes nærhet til tjenestene. Hvilken retning utviklingen går, vil avhenge av politisk flertall og erfaringene man høster fra ulike typer sammenslåinger. Vi tror likevel at sentraliseringen i befolkningen og økt digitalisering gjør det mest sannsynlig med en utvikling i retning av færre og mer robuste enheter i Nav.
11.6 Tillit og polarisering i Norge
Tillit smører samfunnsmaskineriet
I Norge snakker vi ofte om at vi har høy tillit, at dette er viktig for en fungerende velferdsstat og at samfunnsdebatten er mindre polarisert enn i mange andre land. Mange argumenterer for at høy tillit gjør at «samfunnsmaskineriet» blir mer bærekraftig og går smidigere (Boix og Posner 1998; Nyberg mfl. 2016; Putnam 1993; Meld. St. 14 (2020-2021)). Det blir mer bærekraftig ved at viljen til å betale for universelle velferdsordninger trolig blir større når man har tiltro til at skatten kreves inn og fordeles på en rettferdig og fornuftig måte. Samhandlingen med forvaltningen blir antakelig smidigere når folk stoler på at vedtak er riktige og rådene er gode og faglig funderte. For eksempel vil et forståelig begrunnet avslag i en sak som er fattet i en velfungerende rettsstat, i mindre grad settes spørsmålstegn ved enn om konteksten hadde vært en annen.
Tillitsnivået i Norge og Norden ligger stort sett høyere enn i andre land (OECD 2024). Det blir gjerne hevdet at dette skyldes den universelle velferdsstaten, en forvaltning som likebehandler og kort avstand mellom folk og politikere. Dette medfører at alle har krav på hjelp i gitte situasjoner og at det blir liten mistro mellom grupper om at folk utnytter systemet (Nosrati mfl. 2022; Meld. St. 14 (2020-2021)). Samtidig er det visse tegn til at tilliten er synkende også i Norge, og personer med lavere sosioøkonomisk status har ofte mindre politisk tillit enn andre (DFØ 2024; OECD 2024). Økende økonomiske forskjeller i Norge kan dermed svekke tilliten, selv om vi i internasjonal sammenheng fortsatt er kjennetegnet av stor grad av likhet og utjevning.
Fare for økt polarisering i Norge
Polarisering betyr en skjerping av standpunkter i befolkningen, slik at to motstridende oppfatninger får økt tyngde. Begrepet brukes også når velgerne i større grad enn før stemmer på radikale eller ekstreme partier (Store norske leksikon (u.d.)). De siste årene har det ofte vært snakk om polarisering i internasjonal politikk, knyttet til populisme, ytringsfrihet og demokrati. Mye av diskusjonen rundt polarisering kommer fra USA, der blant annet «woke»-debatten og valget av Donald Trump som president har vært uttrykk for dyp splittelse i befolkningen:
«Det som skjer i den aktuelle formen for polarisering i USA, er at publikums meninger ikke bare deler seg og blir mer ekstreme, de blir desto mer ekstremt forskjellige ved at de ikke lenger forholder seg til samme empiriske framstilling av virkeligheten: Der den ene siden har «fakta», har den andre «alternative fakta». Da går både demokratiet og samfunnet i oppløsning» (Gripsrud 2023).
Forskning på polarisering tyder på at denne utviklingen bare i begrenset grad finnes i Norge. Dette skyldes særlig konfliktdempende faktorer som flerpartisystemet og organiseringen av arbeidslivet (Gripsrud 2023). I den grad vi har mer polarisering enn tidligere i Norge, gjelder det enkeltområder heller enn som en generell beskrivelse av samfunnsutviklingen. Samtidig er polarisering en prosess over lengre tid, og ikke et statisk fenomen. Det kan se ut til at det norske samfunnet er inne i en mer forsiktig polariseringsprosess, med et skarpere ordskifte og økt avstand mellom folk og grupper (Haugsgjerd og Nadim 2023).
Tall fra Norsk Monitor (Ipsos 2024) gir en viss indikasjon på dette: Mens 41 prosent i 2021 mente at «At det holdes en «god tone» i samfunnsdebatten» er en spesielt viktig sak i Norge, hadde andelen sunket til 31 prosent i 2023. Det er også ting som tyder på at «woke»-debatten ikke er ukjent for nordmenn. 68 prosent er nå enig i at «motvilje mot å kritisere minoriteter og svake grupper hindrer debatt om viktige samfunnsspørsmål», mot 59 prosent i 2021. Den amerikanske polariseringen er foreløpig et stykke unna, men vi ser tendenser, særlig i form av «ekkokammer- og skyttergravsdynamikker i den digitaliserte offentligheten» (Haugsgjerd og Nadim 2023).
Økt polarisering og lavere tillit i Norge kan få konsekvenser for Nav på lengre sikt. Det kan bidra til et mer skiftende politisk fokus, som vi allerede ser tegn til. Hyppige og uventede samfunnsendringer kan bety at Nav i større grad enn før må være i stand til raskt å iverksette politiske vedtak. Det forutsetter både evne til sterk virksomhetsstyring når det trengs, og at Navs fagsystemer er fleksible nok til å både behandle ad hoc-saker og kunne ta høyde for raske endringer i regler og satser. Dette kan også skape mer usikkerhet for brukerne.
Det er en viss risiko for økt polarisering fram mot 2035. Internasjonalt ser man gjerne polarisering i sammenheng med økte forskjeller. En eventuell utvikling med større forskjeller, dårligere levekår og større sosial uro, kan føre til at en slik trend også kommer til Norge. I tillegg kommer utviklingen innen teknologi og (sosiale) medier, som kan gi økt fare for manipulasjon av opinionen og mer tid brukt i «ekkokamre» framfor en åpen, offentlig debatt. Til sammen kan det gi større fare for ustabilitet, steilere fronter og svekket tillit til myndighetene.
«Løsepengevirus er skadevare som tradisjonelt sett blir benyttet til å kryptere fornærmedes data. Deretter kreves løsepenger for å låse opp datasystemene igjen. Angrepene skjer vanligvis ved at kriminelle som utvikler skadevaren, selger eller leier denne ut til andre kriminelle grupperinger, som bruker skadevaren til dataangrep mot en virksomhet. Målet er å få virksomheten som rammes, til å betale løsepenger. I tillegg settes det ofte frem trusler om å selge data og sensitiv informasjon dersom løsepengene ikke utbetales» (Politiet 2024).↩︎
Dette inkluderer Försäkringskassan, Pensionsmyndigheten, Centrala studiestödsnämnden (CSN), Migrationsverket og Arbetsförmedlingen.↩︎