6 Arbeidsmarkedet
Av: Kristian Myklathun
6.1 Innledning
Arbeidsmarkedet er grunnlaget for Norges velstand. Gjennom arbeid skapes verdier, skatteinntekter genereres og velferdsstaten finansieres. For den enkelte er arbeidsmarkedet ikke bare en kilde til inntekt, men også et verktøy for selvhjulpenhet og sosial deltakelse.
Høy sysselsetting er avgjørende for å opprettholde velstandsnivået. Når flest mulig er i arbeid, styrkes både den enkelte og samfunnet som helhet. Samtidig innebærer arbeidsledighet og utenforskap store kostnader – ikke bare økonomisk, men også sosialt. For enkeltpersoner kan tap av arbeid føre til økonomisk usikkerhet og svekket livskvalitet, mens det for samfunnet betyr tapte inntekter og økte utgifter til trygdeordninger og støtteordninger. Arbeidsmarkedet er derfor et kjerneområde for Nav, som har ansvar for å bidra til høy sysselsetting og bidra til at flest mulig får utnyttet sin arbeidsevne.
I dette kapittelet ser vi nærmere på noen av de viktigste trendene som vil påvirke arbeidsmarkedet fram mot 2035. Teknologisk utvikling, demografiske endringer, globalisering og klimaomstilling er blant faktorene som vil forme etterspørselen etter arbeidskraft og kravene til kompetanse. For at Nav skal være forberedt på endringene som kommer, er det avgjørende med innsikt i disse store trendene.
6.2 Høy andel sysselsatte i Norge, men også mange utenfor arbeid og utdanning
Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes av høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Ledigheten er betydelig lavere enn gjennomsnittet i Eurosonen, og sysselsettingen er betydelig høyere. Det betyr at det er relativt få som står utenfor arbeidsmarkedet i Norge (Figur 6.1).
Kilde: Eurostat
Sammenlignet med andre land er også utenforskapet i Norge lavt. Om vi ser på andelen unge som verken er i arbeid, utdanning eller annen opplæring (NEETs), så er det kun Nederland som har en mindre andel i OECD. Andelen unge NEETs i Norge er omtrent halvparten av gjennomsnittet i OECD, og betydelig mindre enn i flere av våre naboland.
Selv om andelen som står utenfor er liten i Norge sammenlignet med en del andre land, er det mange som står utenfor også i Norge. Ifølge tall fra Nav var det 685 000 i alderen 20–66 år utenfor jobb eller utdanning ved utgangen av 2023 (Nav 2024). Ifølge SSB var det til sammenlikning 618 000 personer mellom 20 og 66 år som står utenfor arbeidsmarkedet, utdanning og annen opplæring i 2023 (SSB 2024)1. Forskjellen fra Nav-tallene skyldes noen forskjeller i definisjoner. En stor andel av disse, 265 000, eller 43 prosent, mottok uføretrygd (Figur 6.3). Videre var det 74 000, eller 12 prosent, som mottok arbeidsavklaringspenger. Til sammen var det altså 55 prosent som var utenfor av helsemessige årsaker. Det var også 8 prosent som mottok enten AFP eller alderspensjon.
Kilde: SSB (tabell 12423)
Den nest største undergruppen er de som har ukjent status. Denne gruppen består av personer som er registrert som bosatt i Folkeregisteret, men som ikke finnes i noen registre over arbeid, utdanning eller velferdsordninger. 62 prosent av de med ukjent status er innvandrere, og ifølge SSB kan innvandrere som har flyttet fra landet uten å melde fra til Folkeregisteret utgjøre en viss andel av denne gruppen (Pettersen og Texmon 2024).
Personer med lav eller ingen registrert utdanning er klart overrepresentert blant personer utenfor arbeid og utdanning. For befolkningen mellom 20 og 66 år som helhet står 18 prosent utenfor arbeid og utdanning ifølge tall fra SSB (tall fra Nav viser til sammenlikning en andel på 20 prosent, se Nav 2024). Blant personer med grunnskole som høyeste fullførte utdanning er andelen mer enn dobbelt så stor, med 38 prosent. Blant de som ikke har noen registrert utdanning er andelen enda større. I denne gruppen er 65 prosent verken sysselsatt, i ordinær utdanning eller i annen opplæring. Andelen utenfor arbeid og utdanning synker med utdanningsnivå, og nivået er lavest for de med utdanning på universitets- og høyskolenivå. Det har vært økende utenforskap for personer med lav eller ingen registrert utdanning, og vi tror at denne tendensen kan forsterke seg framover.
Kilde: SSB
6.3 Høyest ledighet blant de med lite utdanning
Personer med lite utdanning er altså overrepresentert i gruppen som står utenfor arbeidsmarkedet, utdanning og annen opplæring. Det samme mønsteret er tydelig når vi kun ser på de arbeidsledige (Figur 6.5). De oppgir også at de føler betydelig mer frykt enn høyt utdannede for å bli arbeidsledige (Norsk Monitor, Ipsos 2024). De som ikke har fullført videregående skole er klart overrepresentert i ledighetsstatistikken, mens forskjellene er mindre mellom de som har videregående som høyeste utdanning, og de som har høyere utdanning. Blant de som har videregående skole som høyeste utdanning er det forskjeller mellom studieretningene, og ledigheten er lavere for dem med fagbrev.
Tilknytningen til arbeidslivet er mer konjunktursensitiv for de med lav utdanning, og etter en nedgangsperiode tar det lengre tid før de kommer tilbake i arbeid. Dette skyldes blant annet at de er overrepresentert i konjunktursensitive bransjer, som bygg- og anleggsnæringen, og at jobbene i større grad krever lite spesifikk kompetanse, noe som gjør arbeiderne lettere å erstatte. Arbeidsledige utgjør en beskjeden andel av personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet.
Kilde: Nav
Vi venter at ledigheten vil være høyere for personer med lav utdanning også framover, og at det samme vil gjelde andelen utenfor jobb og utdanning. Det er også fare for at de med lav utdanning vil bli enda sterkere overrepresentert i disse gruppene framover. Blant annet vil teknologiske framskritt sannsynligvis føre til flere fordeler med høy utdanning, både ved at lønnsnivået stiger for høykompetansejobber, og ved at arbeidsplasser som ikke krever høy kompetanse i større grad vil bli automatisert bort. På grunn av frontfagsmodellen fører dessuten produktivitetsvekst til økt lønnsvekst også for de minst produktive bedriftene og arbeidstakerne, noe som både fører til økt press på automatisering, og at enkelte lavkompetansejobber som ikke lar seg automatisere, flyttes til lavinntektsland. Vi forventer derfor fortsatt økt behov for tett samarbeid mellom Nav og utdanningssektoren for å støtte opp under økt arbeidsdeltakelse.
6.4 Økende mangel på arbeidskraft
Mangel på arbeidskraft er et sentralt tema i regjeringens perspektivmelding for 2024 (Meld. St. 31 (2023–2024)). Bakgrunnen for mangelen er den demografiske utviklingen i tiden som kommer (se kapittel 5 Demografi). I 2025 er det 3,6 i yrkesaktiv alder (her definert som 20–66 år) per person i alderen 67 år og over. I 2035 er dette tallet ventet å synke til 3,0 personer. Det et fall på 17 prosent. Andelen vil fortsette å falle raskt også etter 2035, og dette vil ha betydning for hvor stor andel av ressursene våre vi må bruke på helse og omsorg.
Aldringen av befolkningen er en utfordring for landet som helhet, men det er en spesielt stor utfordring i mindre sentrale strøk. Både sentrale og mindre sentrale strøk er ventet å ha en nedgang i antallet personer i yrkesaktiv alder per person over 67 år fram mot 2035, men forsørgerbyrden er betydelig høyere i mindre sentrale strøk (Figur 6.6). Sentralitet er en gruppering av norske kommuner, der sentralitetssone 1 er de mest sentrale kommunene, og sone 6 er de minst sentrale kommunene. I 2035 er det ventet at det vil være 4,2 personer i yrkesaktiv alder per person over 67 i Oslo og omegn (sentralitetssone 1). I de minst sentrale kommunene er det ventet at forholdstallet vil være 2,1 (se ellers kapittel 5 Demografi for mer informasjon om utfordringene knyttet til dette).
Kilde: SSB (egne beregninger)
Problemene med rekruttering innen helsevesenet er veldokumentert i Navs Bedriftsundersøkelse. Helseyrker dominerer listen over enkeltyrker med størst mangel på arbeidskraft. I 2025 var alle de tre enkeltyrkene med størst mangel helseyrker – helsefagarbeidere, sykepleiere og samlegruppen andre helseyrker. I tillegg var legespesialister på topp 10-listen (Myklathun og Skjøstad 2025). I alt utgjorde mangelen på arbeidskraft i 2025 innen helse- og sosialtjenester 11 450 personer.
SSBs framskrivinger for tilbud og etterspørsel etter helsepersonell fram mot 2040 viser det samme bildet. Behovet for arbeidskraft innen helsevesenet øker på grunn av den demografiske utviklingen, og antallet som velger en helseutdanning er ikke stort nok til å mette det store behovet. De spår derfor at mangelen på arbeidskraft innen helsevesenet vil øke betydelig framover. I 2040 anslår de en underdekning av sykepleiere på 30 000 personer og 24 000 helsefagarbeidere (Jia mfl. 2023). Finansdepartementet anslår at mangelen vil forsterke seg ytterligere også etter 2040, og anslår at det innen 2060 vil være behov for 180 000 flere sysselsatte innen helse- og omsorg (Meld. St. 31 (2023–2024)).
Det virker tydelig at mangelen på helsepersonell ligger an til å øke, men størrelsen på økningen er usikker, og er avhengig av flere faktorer. Gjennomsnittlig levealder øker, men utviklingen i behovet for helsehjelp for de eldre er usikker. Dersom antallet friske leveår øker i takt med økt levealder, så demper det økningen i etterspørselen etter helsepersonell. Utviklingen i hvor stor andelen av omsorgsarbeidet som blir utført på ulønnet basis er også usikker, og avhenger blant annet av normer, bosetningsmønstre og politisk tilrettelegging. Et annet element som er usikkert er antall timeverk per bruker, altså hvor mye tid betalt helsepersonell bruker på en bruker med et gitt helsebehov. Denne utviklingen er avhengig av både politiske beslutninger om skaleringen av helsetilbudet og av teknologisk utvikling.
Historisk har teknologisk utvikling hatt beskjeden betydning for arbeidskraftsbehovet i helsevesenet, men teknologisk utvikling har potensial til å endre arbeidsmarkedet i helsevesenet betydelig. Automatisering, kunstig intelligens (KI) og robotikk kan effektivisere mange oppgaver som i dag krever manuell innsats. For eksempel kan KI-baserte systemer diagnostisere sykdommer raskere og med høy presisjon, noe som i teorien kan redusere behovet for visse typer spesialister. På samme måte kan robotkirurgi gjøre komplekse inngrep mer effektive og sikre, samtidig som det kan redusere behovet for høyt kvalifiserte kirurger i enkelte områder.
Samtidig vil etterspørselen etter andre typer arbeidskraft øke. Implementering og vedlikehold av teknologiske løsninger krever et økende antall spesialister innen teknologi og IT, som systemutviklere, dataanalytikere og teknisk support. I tillegg vil det fortsatt være behov for menneskelig omsorg og empati, særlig i pasientnære roller som sykepleiere og pleieassistenter, der teknologi i liten grad kan erstatte den emosjonelle støtten mange pasienter har behov for.
Videre kan teknologi endre hvordan helsepersonell jobber. For eksempel kan digitalisering av pasientjournaler og automatisering av administrative oppgaver frigjøre tid for helsearbeidere, slik at de kan fokusere mer på pasientbehandling. Dette kan gi høyere produktivitet uten nødvendigvis å redusere antall ansatte, men heller omfordele ressurser til områder med større behov. Det norskutviklede KI-verktøyet Noteless er et eksempel på innovativ bruk av ny teknologi, som har til hensikt å redusere fastlegenes administrative arbeid (Riise 2024).
Teknologien kan også gjøre helsevesenet mer tilgjengelig, for eksempel gjennom videokonsultasjoner. I teorien kan dette redusere mangelen på enkelte typer helsepersonell i mindre sentrale strøk, der det er langt til nærmeste legekontor. Samtidig kan det senke terskelen for å ta kontakt med legen, som kan øke antallet konsultasjoner per pasient.
Ny teknologi kan altså føre til bedre utnyttelse av ressursene i helsevesenet, men det er et åpent spørsmål om det kan føre til redusert behov for arbeidskraft. Ny teknologi kan også føre til økt etterspørsel etter helserelaterte tjenester gjennom økt fokus og bekymring for egen helse, og økte forventninger til hva helsevesenet bør tilby pasientene. Dette trekker i retning av økt etterspørsel etter arbeidskraft innen helsevesenet, og er med på å gjøre nettoeffekten usikker.
6.5 Stadig flere høyt utdannede, økende mangel på helsepersonell
SSB publiserer jevnlig langsiktige framskrivinger av tilbudet og etterspørselen etter arbeidskraft, fordelt på ulike utdanninger. Dette er en viktig kilde i vurderingen av hvordan arbeidsmarkedet vil se ut i framtiden. Kjennskap til framtidens arbeidsmarked er viktig for Nav, fordi det hjelper oss med å veilede brukere i retning av utdanninger og yrker med mangel på arbeidskraft og gode arbeidsmuligheter framover. Endringer i hvilke utdanningsnivåer og -retninger som gir uttelling på arbeidsmarkedet, kan også ha betydning for hvordan man skal tenke om behovet for utdanning eller videreutdanning. Det er mye som tyder på en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk framover med et mer langsiktig fokus i oppfølgingsarbeidet (se kapittel 11 Politiske trender). Vi venter derfor at Navs rolle som utdanningsformidler vil bli viktigere, enten det skjer gjennom arbeidsmarkedstiltak eller gjennom ordinær utdanning og videreutdanning i samarbeid med utdanningssektoren.
Utdanningssammensetningen i den voksne befolkningen har endret seg betydelig de siste årene. I 2010 hadde 29 prosent av den voksne befolkningen grunnskole som høyeste fullførte utdanning (SSB 2024a). I 2023 er denne andelen nede i 23 prosent. I samme periode har andelen som har universitets- og høyskoleutdanning økt fra 28 til 37 prosent.
Kilde: Vigtel (2024)
Utviklingen de siste årene vil trolig fortsette. Vigtel (2024) viser at andelen av arbeidsstyrken med grunnskole eller videregående som høyeste fullførte utdanning ligger an til å an til å falle (Figur 6.7). Tilsvarende viser framskrivingen at andelen med høyere utdanning, på både bachelor- og masternivå, er ventet å øke framover. Dette har sammenheng med at yngre kull tar høyere utdanning i større grad enn de eldre kullene som går ut av arbeidsmarkedet framover.
Samtidig som antall personer med høyere utdanning har økt, har også etterspørselen etter denne gruppen gått opp. Mellom 2003 og 2023 økte antallet registrerte sysselsatte med 585 000. I denne perioden har antallet sysselsatte med grunnskole eller videregående som høyeste fullførte utdanning gått ned med henholdsvis 25 000 og 9 000, mens antallet sysselsatte med universitets- eller høyskoleutdanning har økt med 558 000. Antallet sysselsatte med lang universitetets- og høgskoleutdanning har mer enn doblet seg i perioden (SSB, tabell 11615).
Figur 6.8 viser utviklingen i andelen av alle sysselsatte som har ulike utdanninger på bachelorgradsnivå og arbeidskraftbehovet framover for disse gruppene. Det er ventet en betydelig økning i behovet framover for to fagretninger – pleie- og omsorgsfag og samlegruppen andre helsefag. Økningen for begge disse gruppene er særlig drevet av økt etterspørsel i det kommunale helsevesenet, og må sees i sammenheng med den demografiske utviklingen, med en stadig høyere andel eldre i befolkningen. Som en konsekvens av dette bør Navs virkemiddelbruk i arbeidsrettet oppfølging dreies mer i retning av opplæringstiltak og videreutdanning innenfor disse fagretningene. Dette kan medføre økt behov for samhandling med utdanningssektoren, men også økt kommunalt samarbeid for å bistå kommunene med å skaffe arbeidskraft.
Merk at den framskrevne sysselsettingen i Figur 6.8 og senere figurer viser etterspørselen etter arbeidskraft. Når man ser etterspørselen (omtalt som sysselsetting i figurene) i sammenheng med antall personer som er ventet å ha en viss utdanning («tilbud»), får man arbeidsmarkedsbalansen. Den vil enten vise mangel eller overskudd på arbeidskraft. Den framskrevne sysselsettingen i figurene må derfor tolkes som behovet for arbeidskraft framover, heller enn forventet realisert sysselsetting.
Kilde: Vigtel (2024)
For personer med mastergrad er det særlig ventet en betydelig vekst i behovet for sysselsatte med fagbakgrunn fra økonomiske og administrative fag, og ifølge SSB kommer mye av denne veksten fra privat tjenesteyting, bank, forsikring, FoU (forskning og utvikling) og informasjonstjenester (Figur 6.9). Dette er utdanning der tilbudet av arbeidskraft ventes å øke mye framover, og det er derfor gode muligheter for å dekke behovet. Videre er det ventet en nedgang i behovet for sysselsatte med mastergrad innen ingeniørfag, noe som må sees i sammenheng med et ventet fall i sysselsettingen innen olje- og gassutvinning, samt relaterte næringer.
Kilde: Vigtel (2024)
Framover viser rapporten fra SSB, som flere andre kilder, en betydelig mangel på personer med utdanning innenfor pleie- og omsorgsfag og andre helsefag på bachelornivå (omfatter blant annet sykepleiere), videregående opplæring i helse- og omsorgsfag (omfatter blant annet helsefagarbeidere). Mangelen innenfor helseyrker på mastergradsnivå er ikke spesifisert i rapporten, men en annen kilde (Helsepersonellutvalget, NOU 2023:4) anslår en betydelig mangel også for flere av disse yrkene fram mot 2040, blant annet for leger og fysioterapeuter. Vi kan dermed slå fast at vi venter mangel på helsepersonell mer generelt. Det ventes også mangel på arbeidskraft innenfor andre videregående fagutdanninger, som industri, bygg og anlegg og håndverk.
Selv om etterspørselen etter høyt utdannede er ventet å øke, viser framskrivingene overskudd på arbeidskraft for flere utdanninger på bachelor- og mastergradsnivå, herunder humanistiske fag, samfunnsvitenskapelige fag, økonomiske og administrative fag, samt realfag og teknologi. Dette velger vi å tolke varsomt ettersom framskrivingene bygger på en rekke antakelser og forenklinger, men det kan i hvert fall bety at det ligger an til at arbeidskraftsbehovet framover kan bli dekket for disse gruppene. At rapporten finner et framtidig overskudd av realister og teknologer, mener vi likevel er usikkert, og det er her andre kilder som gir andre utsikter framover. For eksempel meldte drøyt 4 av 5 statlige virksomheter i 2024 at de hadde hatt utfordringer med å rekruttere IKT-kompetanse (SSB, tabell 10860). Future of Jobs Report 2025 (World Economic Forum 2025, se omtale i neste avsnitt) peker på teknologer som en yrkesgruppe der det ventes særlig høy vekst i etterspørselen framover.
6.5.1 Globale endringer i kompetansebehov
En nylig kilde til vurderinger av kompetansebehovet internasjonalt er Future of Jobs Report 2025 (World Economic Forum 2025). Rapporten er basert på en spørreundersøkelse om utsiktene på arbeidsmarkedet mot 2030 foretatt blant 1 000 arbeidsgivere som representerer 14 millioner arbeidstakere fra 55 land.
Virksomhetene peker på at teknologisk endring i størst grad vil medføre endringer framover. Dette gjelder særlig KI og dataprosessering, robotikk/automatisering og teknologi knyttet til energimarkedet. Ferdighetene der etterspørselen vil øke mest som følge av dette er KI og stordata, cybersikkerhet og digital kompetanse mer generelt. Andre viktige trender som virksomhetene mener vil gi endringer er økonomisk usikkerhet, geoøkonomisk fragmentering, det grønne skiftet og demografisk endring. Både den økonomiske usikkerheten og fragmenteringen av den globale økonomien ventes å øke etterspørselen etter ferdigheter som kreativitet, motstandsdyktighet og evne til å tenke raskt og klart. Det grønne skiftet gir ifølge undersøkelsen økt etterspørsel etter ingeniører og operatører. Aldringen av befolkningen gir i tillegg til økt etterspørsel etter helsepersonell også økt etterspørsel etter ferdigheter innen talentutvikling og mentorvirksomhet for å utnytte arbeidskraften bedre. Dette er trender som også treffer Norge, og konsekvensene for hvordan kompetansebehovet ventes å endre seg er også relevante for oss.
Yrkene der etterspørselen ventes å øke mest prosentvis er innen teknologirelaterte jobber som spesialister innen KI, stordata, finansteknologi og programvareutviklere. Økningen i antall jobber ventes likevel å være størst innenfor mer tradisjonelle yrker i for eksempel bygg- og anlegg, transportsektoren, helse- og omsorg og utdanning. Den største nedgangen i antall jobber ventes å komme i en del serviceyrker med lave kompetansekrav som allerede i vesentlig grad er automatisert i Norge. Dette gjelder blant annet administrative assistenter, betjening innen post og bank, jobber knyttet til dataregistrering, kassapersonell og billettselgere.
6.6 Teknologi endrer arbeidsmarkedet
Teknologiske framskritt fører til at enkelte jobber forsvinner, og at andre endres. Slik har det alltid vært. En stor andel av dagens sysselsatte har yrkestitler som ikke fantes for 100 år siden. Etter lanseringen av Chat-GPT i 2022 har oppmerksomheten rundt kunstig intelligens (KI) økt, samtidig som både frykt og entusiasme knyttet til konsekvensene for arbeidsmarkedet har vokst. Det er betydelig spredning i anslagene for hva slags konsekvenser det vil ha, og forskningsfeltet er i sterk utvikling. I dette delkapittelet ser vi nærmere på den nyeste forskningen om hvordan ny teknologi, og spesielt KI, er ventet å påvirke arbeidsmarkedet i årene som kommer.
Forskere fra OECD anslår at 28 prosent av jobbene i OECD-landene har høy sannsynlighet for å bli berørt av automatisering (Lassebie og Quintini 2022), mens andelen i Norge er 21 prosent. Dette er basert på vurderinger fra teknologieksperter, som har vurdert i hvilken grad ulike ferdigheter og oppgaver kan automatiseres, både i dag og innen 5–20 år. Berørt betyr i denne sammenhengen at en ikke-ubetydelig andel av dagens oppgaver er vurdert som automatiserbare. Dette er et betydelig høyere anslag enn OECD sitt anslag fra 2019, da de anslo at om lag 14 prosent av de sysselsatte hadde jobber med høy risiko for automatisering. Dette skyldes i noen grad raske teknologiske framskritt, men det er også metodologiske forskjeller mellom studiene.
OECD anslår at 9 prosent av de sysselsatte i OECD-landene har jobber der minst 25 prosent av oppgavene kan automatiseres innen 5–20 år. Norge er imidlertid blant OECD-landene som er minst utsatt for de negative konsekvensene av den teknologiske utviklingen. Her er anslaget at mindre enn 6 prosent av norske sysselsatte har jobber med en andel automatiserbare oppgaver over 25 prosent. Dette har sammenheng med at mange automatiseringsutsatte jobber allerede har blitt automatisert eller blitt flyttet til utlandet. Det må igjen ses i sammenheng med en sammenpresset lønnsstruktur med relativt høyt lønnsnivå for de lavest lønnede, sammenlignet med andre land. Teknologiske framskritt fører til lavere produksjonskostnader som isolert sett medfører at prisene på de aktuelle produktene blir lavere. Det fører til at husholdningene kan bruke en lavere andel av inntekten på de aktuelle produktene, noe som kan øke etterspørselen etter andre varer og tjenester. Samtidig fører teknologiske framskritt til at arbeidsstyrken blir mer produktiv, noe som øker inntektsnivået.
Historisk har arbeidskraftbesparende teknologiske framskritt hatt større betydning for vareprodusenter enn tjenesteytere. Det er for eksempel færre som jobber på fabrikk, og flere som jobber på kontor. Over tid har tjenesteytere utgjort en gradvis større andel av de sysselsatte. Framskritt innen kunstig intelligens kan føre til større konsekvenser for tjenestenæringene. Samtidig kan teknologiske framskritt ha uønskede konsekvenser, som økt økonomisk ulikhet. Acemoglu og Restrepo (2022) anslår at mellom 50 og 70 prosent av økningen i lønnsulikhet i USA mellom 1980 og 2016 forklares av en nedgang i relativ lønn blant arbeidere som er spesialisert i rutineoppgaver i industrier med omfattende automatisering.
Ifølge OECD (2019) har teknologiske framskritt ført til økte forskjeller i perioden 2005 til 2015, ved at rutinejobber med middels høye kompetansekrav forsvinner, mens antallet jobber med høye og lave kompetansekrav har økt. Dette er i tråd med funnene til Asplund mfl. (2011), som finner et tilsvarende mønster i de nordiske landene i perioden 1995 til 2006. Barth og Østbakken (2021) finner derimot ikke det samme mønsteret i Norge i perioden 2004–2018. Forskningen deres viser at det ble økt etterspørsel etter arbeidstakere med høy utdanning og en reduksjon blant de med middels kompetanse, men ikke økt etterspørsel etter personer med lav utdanning. Dette skyldes spesielt en nedgang i sysselsettingen for salgs- og butikkansatte. Også Lassebie og Quintini (2022) finner at jobber med lave kompetansekrav er mest utsatt for automatisering. Dersom denne trenden fortsetter, vil det føre til færre jobbmuligheter for de med lav kompetanse.
Heller ikke personer med høyere utdanning er skånet for konsekvensene av teknologiske framskritt, og det er ventet at det kan komme betydelige endringer i arbeidsinnhold også i mange akademikeryrker (se for eksempel OECD 2024). Autor (2024) framhever blant annet juridisk teknologi som et område som potensielt kan ha stor betydning fordi det kan redusere tidsbruk knyttet til administrasjon og rutineoppgaver, for eksempel opptegning av kontrakter. Et annet eksempel er innen medisin, der forskere ved University of California, Los Angeles har utarbeidet en KI-modell som kan tolke MR-bilder med nøyaktighet som en medisinsk ekspert (Avram mfl. 2024). I Nav har automatisering av saksbehandlingen innen enkelte områder redusert behovet for saksbehandlere, men samtidig har behovet for personer med IT-kompetanse økt. Acemoglu mfl. (2022) finner at de yrkene der flest jobber står i fare for å forsvinne i størst grad befinner seg innen IKT – der det samtidig spås at flest nye jobber vil oppstå.
KI kan også bidra til å redusere forskjeller i produktivitet. Autor (2024) framhever at KI kan bidra til en styrking av middelklassen ved å allmenngjøre ekspertkompetanse. En eksperimentell studie av Noy og Zhang (2023) kartla hvordan bruk av KI påvirket resultatene og opplevelsene av utførelsen av en skriveoppgave blant høyt utdannede. Blant gruppen som hadde tilgang til ChatGPT falt tidsbruken med 40 prosent samtidig som kvaliteten økte med 18 prosent. Hovedgrunnen til forbedringen var at de med svakere ferdigheter gjorde det bedre med verktøyet. Også Brynjolfsson mfl. (2023) finner lignende resultater i en annen eksperimentell studie – også der kommer bedringen av at de svakeste gjør det bedre. I denne studien er det ingen forbedring hos de høyest kvalifiserte. Verktøyet kan tjene som både en sparringspartner og korrekturleser. Også enkelte med funksjonsbegrensninger kan ha nytte av KI i arbeidslivet. For Nav kan dette gjøre det lettere å bidra til inkludering i arbeidslivet.
Det er derimot uenighet rundt hvor store effekter KI vil ha på produktivitet og arbeidsmarkedet. Nobelprisvinner Daron Acemoglu anslår at KI vil kunne gi en kumulativ økning i produktiviteten på mindre enn 1 prosent de neste ti årene, og at kun 5 prosent av jobbene i USA har så stor bestanddel av automatiserbare oppgaver at de står i fare for å forsvinne i denne tidsperioden (Acemoglu 2024). Forskere fra OECD har derimot et annet syn, og anslår at KI årlig vil øke arbeidsproduktiviteten med 0,4–0,9 prosentpoeng, som tilsvarer rundt 4–9 prosent økt produktivitet totalt i de neste ti årene (OECD 2024).
Innenfor forskningen på hvilke konsekvenser KI har for arbeidsmarkedet er det vanlig å dele jobber inn i oppgavene den består i, og deretter aggregere opp oppgavene til årsverk. Men det er viktig å merke seg at selv om man mener at 15 prosent av oppgavene til en jobb er automatiserbare, så betyr ikke det at man får tatt ut denne gevinsten i form av færre ansatte eller større produksjon. Eksempelvis vil neppe en skole med 100 lærere kunne avskjedige 15 av dem fordi 15 prosent av arbeidsoppgavene til hver enkelt blir automatisert – de trenger fremdeles like mange lærere i de ulike klasserommene til enhver tid. De vil heller ikke nødvendigvis kunne redusere stillingsprosentene deres. Gevinsten vil i mange tilfeller heller komme i form av at arbeidstakerne får mer tid til andre oppgaver. Dette kan øke kvaliteten på arbeidet, og i enkelte næringer også øke produksjonen, men ofte vil ikke konsekvensene være målbare, og det vil være store forskjeller mellom yrker og næringer.
Selv om ny teknologi kan utføre en del oppgaver som tidligere har blitt utført av mennesker, er effekten på sysselsetting samlet sett uklar. Det skyldes blant annet at ny teknologi skaper behov for ansatte med kompetanse på den nye teknologien, at det gjør oss mer produktive, som øker inntekten vår, og at det øker kapitalavkastningen, som igjen kan gi økte investeringer.
En litteraturstudie fra OECD (2023) viser at det foreløpig ikke foreligger troverdige studier som viser svekket sysselsetting som følge av utrullingen av KI. Tidligere forskning har antydet at nettoeffekten av store teknologiske endringer på antall arbeidsplasser hittil har vært positiv (OECD 2019). I en internasjonal spørreundersøkelse blant bedrifter i 2024 (World Economic Forum 2025) anslår virksomhetene at teknologiske endringer vil føre til netto jobbskaping også fram mot 2030.
Jobber med lav sannsynlighet for å bli automatisert står mest sannsynlig overfor økt sysselsetting i årene som kommer. Omstillingen er ventet å bli særlig vanskelig i bransjer med generelt lavt utdanningsnivå og spesifikk fagkompetanse (Ødegård mfl. 2020). Selv om antallet jobber på lang sikt sannsynligvis vil øke, vil trolig en del av de som mister jobben som følge av automatiseringen, ha kompetanse som ikke lenger etterspørres. Det gjør at det blir stadig viktigere med etterutdanning og kompetansepåfyll i løpet av karrieren, og flere kan trenge hjelp fra Nav.
Kompetanseutvalget (NOU 2020: 2) peker på at digital kompetanse blir stadig mer grunnleggende i arbeidslivet, og at manglende digital kompetanse vil kunne gi færre muligheter i arbeidslivet. Over 70 prosent av arbeidstakere tror at de selv i noen eller stor grad vil måtte øke sin digitale kompetanse som følge av økt digitalisering (Ingelsrud og Steen 2019). På tross av stadig økt bruk av skjerm i undervisningen, er fire av ti norske 14-åringer på det laveste nivået i digital kompetanse (Regjeringen 2024). Dette tyder på at skolevesenet bør tenke nytt om hvordan man best kan bygge digital kompetanse, og at det å erstatte skolebøker med nettbrett ikke i seg selv gir elevene den digitale kompetansen arbeidslivet etterspør.
Andelen som oppgir at de er interessert i å gjennomføre etter- og videreutdanning har falt over tid, til tross for at arbeidsgivere i større grad tilrettelegger for videreutvikling (Røberg mfl. 2024). Andelen i alderen 20–66 år som deltok i videreutdanning var 8 prosent i 2024, og det er uendret fra ti år tidligere. Kompetanseutvikling er et sentralt virkemiddel for å styrke yrkesmessig mobilitet blant arbeidssøkere og tilpasse arbeidslivet til framtidens krav. Regjeringens kompetansereformer har de siste årene bygget videre på tiltakene i «Lære hele livet» (Meld. St. 14 (2019–2020)), som hadde som mål å sikre at ingen «går ut på dato» grunnet manglende kompetanse. Reformen fokuserte på å åpne utdanningssystemet for livslang læring, bedre samsvaret mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse, og stimulere til økt deltakelse i kompetanseutvikling.
Nyere initiativer, som «Utsyn over kompetansebehovet i Norge» (Meld. St. 14 (2022–2023)), har forsterket fokus på å koble utdanningssektoren tettere til arbeidslivets faktiske behov. Tiltakene som ble presentert inkluderte blant annet en styrking av læreplasser, bedre dimensjonering og utnytting av utdanningskapasitet, og en satsning på utdanning og kompetanseutvikling i distriktene. Kompetansebehovsutvalget har vært en sentral aktør i å identifisere og fremme kompetansebehov. Mandatet er å vurdere hvilken kompetanse Norge trenger i framtidens arbeidsliv, og utvalget har publisert flere temarapporter. I 2025 er det planlagt publisert en rapport om kompetanseutfordringene knyttet til digital teknologi.
For å lykkes bør imidlertid lærlingordninger, arbeidsmarkedstiltak og velferdsordninger tilpasses for å sikre at arbeidslivet i større grad brukes som læringsarena. Tettere samarbeid mellom Nav, arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner er avgjørende for å møte de strukturelle endringene i arbeidsmarkedet. Nav spiller en sentral rolle for å lette overgangen fra ledighet og tilbake i jobb. Når flere har mer usikre jobber, vil også flere kunne ha behov for veiledning fra Nav. For å yte god veiledning må vi ha kjennskap til hvordan digitaliseringen treffer ulike yrkesgrupper, og vi må understøtte et økende behov for livslang læring.
6.7 Konsekvenser av det grønne skiftet
Klimaendringene fortsetter å akselerere, og perioden 2013–2023 var trolig den varmeste på jorda siden målingene startet (WMO 2024). I tillegg til økt global gjennomsnittstemperatur har vi sett en dramatisk økning i ekstremværhendelser som tørke, skogbranner og flommer. FN har advart om at verden beveger seg mot en temperaturøkning på mellom 2,6 og 3,1 grader innen 2100, selv med de løftene som ligger i dagens klimapolitikk (UNEP 2025). Dette setter Parisavtalens mål – å begrense temperaturøkningen til godt under 2 grader, og helst til 1,5 grader – under alvorlig press. For å nå målene kreves det derfor betydelige endringer.
Våre nasjonale klimamål er fastsatt gjennom klimaloven. Målet er at klimagassutslippene i 2030 skal reduseres med minst 55 prosent sammenlignet med referanseåret 1990 (Klima- og miljødepartementet 2024). I 2023 var utslippene 9,1 prosent lavere enn referanseåret. For å nå målet kreves det omfattende tiltak, særlig innen energi, transport, industri og bygg- og anlegg.
Petroleumsinvesteringene i Norge har økt betydelig i 2023 og 2024, men er ventet å falle noe de kommende årene. Sokkeldirektoratet anslår i sin ressursrapport at produksjonen fra dagens felt vil mer enn halveres fram mot 2033 (Sokkeldirektoratet 2024). Samtidig ventes det at investeringer i eksisterende og nye felt i noen grad vil kunne kompensere for dette fallet. Likevel venter forskere fra SSB et betydelig fall i sysselsettingen innen olje- og gassutvinning framover (SSB 2023). I 2035 anslås det at sysselsettingen innen oljenæringen vil være halvert sammenlignet med 2022-nivå.
Vigtel (2024) har utarbeidet anslag for hvilke konsekvenser en politisk styrt nedskalering av petroleumsvirksomheten vil ha for arbeidsmarkedet. Scenarioet de studerer innebærer at det ikke kommer nye investeringsprosjekter i petroleumsnæringen etter 2028, og at investeringene på eksisterende prosjekt er lave. I dette scenarioet anslår de en nedgang i sysselsettingen innen utvinning av olje og gass på 60 prosent fram mot 2035, sammenlignet med 2023-nivå2. Samtidig anslår de en økning i sysselsettingen innen kraftkrevende industri, og at det initiale sysselsettingsfallet på 5–10 prosent innen privat tjenesteproduksjon, bygg og anlegg, verkstedsindustrien og varehandelen blir reversert mot slutten av 2030-tallet, og havner over, eller omtrent på samme nivå som referansebanen. Grunnen til dette er at produksjonskostnaden innen en del eksportorientert industri ventelig vil falle som følge av redusert etterspørsel fra petroleumsbransjen, hvilket vil bedre konkurranseevnen og øke eksporten.
Inntektene fra oljevirksomheten vil fortsette å være viktig for norsk økonomi i lang tid framover, men aktiviteten på norsk sokkel vil sannsynligvis falle i perioden fram mot 2035. Det vil blant annet ramme de delene av industrien som er avhengig av leveranser til oljenæringen.
Norske myndigheter har også lansert flere ulike satsingsområder for å få fart på det grønne skiftet i norsk økonomi og å skape nye grønne arbeidsplasser.
6.8 Grønne initiativer
Regjeringen har siden 2022 lagt fram rapporten Regjeringens klimastatus- og plan (grønn bok, Klima- og miljødepartementet 2024). Hensikten med grønn bok er å legge fram status for hvordan Norge ligger an med tanke på klimamålene som er definert i klimaloven, og hvordan regjeringen planlegger å nå målene.
I juni 2022 lanserte regjeringen et veikart for grønt industriløft (Nærings- og Fiskeridepartementet, 2022). Målet med industriløftet er å øke tempoet i omstillingsarbeidet og å bistå bedriftene med å etablere og utvikle grønn industri. Regjeringen har i denne sammenhengen definert sju satsingsområder: havvind, hydrogen, batterier, maritim industri, CO2-håndtering, skog og bioøkonomi. Planen la opprinnelig opp til statlige lån, garantier og egenkapital på totalt 60 milliarder kroner innen 2025.
Blant de mest profilerte prosjektene var flere store batterifabrikker. Freyr i Mo i Rana og Morrow i Arendal var forventet, direkte og indirekte, å skape tusenvis av arbeidsplasser. Eksempelvis estimerte Menon Economics at Freyr alene kunne gi 2 500 arbeidsplasser og en befolkningsvekst på 5 000 i regionen. Siden har batteriplanene blitt betydelig nedskalert. Dette skyldes blant annet at USA lanserte kraftfulle subsidier for å tiltrekke seg industriinvesteringer. Det har bidratt til at enkelte virksomheter har vurdert det som mer lønnsomt å investere i fabrikker i USA enn Norge, og dermed nedskalert sine planer i Norge, til fordel for USA. I tillegg har kinesiske fabrikker økt sin produksjon av batterier, noe som har redusert prisene, og gjort det vanskeligere å oppnå lønnsom produksjon i Norge.
6.8.1 Havvind
Med økt elektrifisering av næringslivet vil kraft være en mangelvare i årene som kommer. DNV anslår i sin Energy Transition Outlook 2024 (DNV 2024) at etterspørselen etter elektrisitet vil øke med 60 prosent fram mot 2040 i Norge. Én mulig energiform som kan utnyttes for å øke kraftproduksjonen er havvind.
Regjeringen har ambisjoner om å tildele prosjektområder for produksjon av 30 GW (gigawatt) havvind innen 2040 (Energidepartementet). Innretningen av støtteordninger var på høring høsten 2024. I statsbudsjettet for 2025 er det lagt opp til et støtteprogram med en kostnadsramme på 35 milliarder kroner.
Etableringen av vindparker, enten det er på land eller til havs, medfører behov for arbeidskraft. Nasjonalt kompetansesenter for havvind har kartlagt behovet for arbeidskraft i utbyggingen av havvind, og hvilken kompetanse som vil være etterspurt. De anslår at det løpet av levetiden, anslått til 41 år, vil være behov for 22 000 årsverk for en flytende havvindpark med en kapasitet på 1,5 GW, mens behovet er 19 000 for bunnfast havvind (Vindkomp 2024). De har også utarbeidet anslag for hvor mange årsverk det vil være behov for, fordelt på årene framover mot 2040, der de legger til grunn en jevnlig tildeling av nye prosjekter framover, og at målet om 30 GW kapasitet innen 2040 nås. De anslår at behovet for arbeidskraft vil øke betydelig de kommende årene, før det stabiliserer seg på rundt 11 000 årsverk fra 2031. De anslår at 65 prosent av årsverkene vil være operatører og teknikere, mens 18 prosent vil være ingeniører. Perioden fram til 2026 anser de som en utviklingsperiode, der en større andel av arbeidskraften vil være ingeniører og administrativt ansatte. Etter dette vil en økende andel være personer med fagbrev eller videregående skole.
Dersom gjennomføringen går som planlagt vil etableringen av havvindparkene altså kunne øke de regionale jobbmulighetene både for personer med høy og lav formell kompetanse. Siden store, nye havvindparker som dette trenger store mengder arbeidskraft på kort tid, vil de kunne ha ønske om Nav-bistand til rekruttering, noe som kan gi de uten arbeid i regionen en mulighet til å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Samtidig vil en stor andel av de sysselsatte ha behov for spesialisert kompetanse. Samtidig er anslagene usikre, og det er risiko for at etableringen vil ta lenger tid og få mindre omfang enn anslått.
Et sentralt spørsmål vil være i hvor stor grad arbeidskraft kan omdisponeres fra næringene som forventer lavere sysselsetting framover, til framvoksende grønne næringer som forventer økt sysselsetting. Det er store forskjeller i hvor store omstillinger næringene står overfor. For eksempel har enkelte verft som tidligere primært produserte forsyningsskip til oljenæringen brukt sin eksisterende kompetanse til også å kunne produsere ferger og cruiseskip (SSB 2019). Blant de som jobber offshore er det en stor andel som kan utføre den samme jobben på land uten kompetansehevende tiltak – som renholdere, kokker og sykepleiere. Erfaringen og kompetansen fra oljeutvinning kan også være nyttig i utbygging av havvind. Dessuten vil norske oljearbeidere være attraktive kandidater til oljeutvinningsjobber i andre land, noe som også vil kunne dempe konsekvensen på arbeidsmarkedet av en nedgang i petroleumsproduksjon og -investering på norsk sokkel.
6.9 Svakere vekstutsikter internasjonalt
De siste 25 årene har det vært betydelig svakere vekst i Europa enn i USA. Realdisponibel inntekt har vokst dobbelt så mye i USA sammenlignet med EU siden år 2000 og den relative konkurranseevnen og produktiviteten har svekket seg. Hittil har Europa klart seg bra på grunn av befolkningsvekst, flere kvinner i arbeidslivet, økt internasjonal handel, og inntil nylig geopolitisk stabilitet, med tilhørende lave forsvarsinvesteringer. Framover ventes det betydelig aldring av befolkningen, økte forsvarsinvesteringer, og en kostbar omstilling mot en grønnere økonomi.
Dette er bakteppet for rapporten Future of European Competitiveness (Draghi 2024), forfattet av Mario Draghi, tidligere president i den europeiske sentralbanken (ECB). Hensikten med rapporten er å understreke behovet for å styrke EUs industrielle konkurranseevne i møte med geopolitiske og økonomiske utfordringer. Draghi mener at EU lider av lav innovasjon, lave investeringer, svak produktivitetsvekst og generell økonomisk stagnasjon, noe som truer unionens langsiktige bærekraft og strategiske autonomi. I rapporten blir det lagt vekt på behovet for en koordinert strategi for å revitalisere industri, styrke posisjonen innen teknologi og møte de grønne og digitale omstillingene. Europa står dermed ovenfor tøffere prioriteringer i tiden som kommer.
Draghi foreslår tre handlingsområder: Europa må tette innovasjonsgapet til USA og Kina – spesielt på avansert teknologi, lage en samlet plan for avkarbonisering og konkurransekraft, og øke sikkerheten samt redusere avhengigheten av land man kan havne i konflikt med. Flere av tiltakene som blir foreslått i rapporten er relevante for Norge og for Nav. For eksempel kan økte investeringer i grønn energi øke behovet for visse typer arbeidskraft (se delkapittelet om grønn omstilling).
Også OECD har påpekt svak vekst framover, og at det særlig i Europa vil bli et problem (OECD 2024). De forventer at veksten i OECD-landene vil avta framover, på grunn av en aldrende befolkning og lavere produktivitetsvekst. Andelen av befolkningen i arbeidsfør alder har avtatt i OECD-landene de siste årene. Framover forventer de at sysselsettingsraten blant OECD-landene vil bli påvirket negativt av at andelen eldre øker. De forventer at denne trenden vil være spesielt framtredende i eurosonen. Lavere vekst internasjonalt vil påvirke Norge og bidra til redusert vekst gjennom lavere etterspørsel.
Produktivitetsveksten i OECD-landene har vært lav etter finanskrisen sammenlignet med den foregående perioden. OECD forventer at produktivitetsveksten også framover vil holde seg på det samme lave nivået som etter finanskrisen, men at produktiviteten vil øke raskere i fattigere land. Produktivitetsnivået blant OECD-landene vil dermed på sikt nærme seg hverandre.
Koronapandemien og krigen i Ukraina har på ulike måter synliggjort sårbarheten i vår globaliserte økonomi. Flere spør nå om avhengigheten vår av enkelte land kan ha sikkerhetspolitiske konsekvenser (se blant annet USA-Kina kommisjonen (2022) og EU-kommisjonen (2022)). Kan Vesten for eksempel sanksjonere Kina på en effektiv måte dersom de i framtiden bestemmer seg for å gjøre alvor av truslene om å invadere Taiwan? Spørsmål som dette gjør at regionalisering av internasjonale forsyningskjeder har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Det vil si at kritiske ledd i forsyningskjeden er lokalisert i land i egen region, eller i det minste i land det er lav sannsynlighet for at man havner i konflikt med (såkalt «friendshoring»). For Europa vil dette innebære mer intern handel, og at Europa blir mer selvforsynt. Det kan føre til flere industriarbeidsplasser i Europa.
Amerikansk politikk har stor betydning for internasjonale forhold i vår del av verden. Donald Trump har annonsert planer for å heve tollbarrierene for å bedre USAs handelsbalanse. I begynnelsen av februar 2025 annonserte Trump importtoll for varer fra Mexico, Canada og Kina. 2. april ble det annonsert et bredt sett av tollsatser på import fra de fleste land. Iverksetting av en del av disse tollsatsene er utsatt i påvente av forhandlinger. Men det har oppstått stor usikkerhet om framtidige handelsregimer. Dette kan få betydelig effekt på handelen mellom land, og hvor produksjonen vil foregå. Det internasjonale pengefondet (IMF) har nedjustert sine anslag for veksten i verdensøkonomien for 2025 og 2026 som konsekvens av uroen i verdenshandelen (IMF 2025). IMF anslår at veksten i USA kan bli redusert mer enn i China og i Euro-sonen.
Økte tollbarrierer mellom USA og EU reduserer den internasjonale handelen, som fører til svakere utnyttelse av ressursene, som igjen kan føre til svakere vekst og høyere priser. Samtidig har Trump gitt uttrykk for at han ønsker å redusere investeringsinsentivene i Inflation Reduction Act (IRA). IRA har med sine generøse investeringsincentiver flyttet grønne industriinvesteringer fra Europa til USA. En nedskalering av dette programmet kan reversere denne trenden, og kan føre til noe økte investeringer i grønn industri i Europa.
For Norges del er det uklart hvilke og hvor store negative konsekvenser en handelskrig vil gi. Internasjonal handel er viktig for Norge, og redusert økonomisk aktivitet hos våre handelspartnere fører til lavere etterspørsel etter norske varer og tjenester. Det kan også gi økt omstillingsbehov i arbeidslivet, og at berørte bransjer oftere opplever økonomiske sjokk som følge av skiftende omgivelser internasjonalt. Det kan gi perioder med økt arbeidsledighet og økt behov for støtte fra Nav. Økt regional handel i Europa kan dempe noen av de negative konsekvensene. For Nav betyr det at det blir enda viktigere å følge situasjonen på arbeidsmarkedet tett, og at vi er forberedt på uventende hendelser med behov for rask innsats og raske omprioriteringer. Som et utgangspunkt for å vurdere den usikkerheten norsk arbeidsmarked og dermed Nav vil møte, har vi nedenfor skissert tre overordnede scenarioer.
Scenario 1: Retur til status quo
Forutsetninger:
USA og andre aktører lykkes i stor grad med forhandlinger, og tilliten til det globale handelssystemet gjenopprettes.
Tollnivået reduseres etter hvert tilbake mot utgangspunktene, og konflikten dempes.
Konsekvenser:
Internasjonal handel flyter tilnærmet som før.
Uroen i finansmarkedene blir kortvarig og situasjonen normaliseres raskt, slik at effektene på verdensøkonomien blir små.
Enkelte eksportbedrifter med eksponering mot USA og svak økonomi kan rammes, men systemiske effekter uteblir.
Scenario 2: Vedvarende tollbarrierer, uten videre eskalering
Forutsetninger:
De varslede tollnivåene opprettholdes over tid.
Forhandlinger om reduksjon av tollsatser fører ikke fram i noen stor utstrekning, men det skjer ingen vesentlig eskalering fra noen av de store aktørene.
Konsekvenser:
Begrenset nedgang i eksporten, særlig innen fisk og utvalgte industrivarer.
Økt usikkerhet, mindre tillit og mer volatilitet i finansmarkedene, som kan dempe investeringslysten. Dette kan dra ned veksten noe på sikt.
Regionale handelsmønstre kan etter hvert påvirkes. Norske bedrifter kan påvirkes både positivt og negativt.
Arbeidsledigheten blir lite påvirket, men enkelte eksportbedrifter opplever redusert ordreinngang. Veksten i sysselsettingen kan reduseres noe etter hvert, og det kan bli noe økt omstilling mellom næringer.
Økt etterspørsel etter informasjon og veiledning, men begrenset økning i behovet for dagpenger og annen inntektssikring fra Nav.
Scenario 3: Eskalerende handelskrig og global resesjon
Forutsetninger:
Tollbarrierene utvides, og toneangivende land svarer med omfattende mottiltak.
Den økonomiske usikkerheten sprer seg til finansmarkedene og skaper likviditetsutfordringer som kan ramme både løpende drift og investeringer.
Tilliten til et stabilt handelssystem undergraves.
Konsekvenser:
Direkte: Nedgang i eksport til land hvor Norge møter store handelshindre, særlig innen industri og sjømat.
Indirekte: Frykt og usikkerhet skaper en negativ spiral i internasjonale markeder, med redusert etterspørsel og lavere global vekst.
Fall i oljeprisen.
Ordrebortfall skaper likviditetsutfordringer for bedrifter. Flere bedrifter går konkurs, og risikoen for internasjonal resesjon øker.
Økning i arbeidsledigheten i eksportavhengige fylker som Møre og Romsdal, Nordland og Vestland.
Midlertidig ansatte og unge med kort ansiennitet rammes først.
6.10 Trendene med størst usikkerhet
Det er nødvendigvis mye usikkerhet knyttet til hvordan arbeidsmarkedet vil utvikle seg de neste 10 årene, og som regel er det endringer som ikke kan forutsees som har størst betydning.
En sentral usikkerhet er hvordan samfunnet vil håndtere endringene i kompetansebehov blant annet som følge av teknologisk utvikling og det grønne skiftet. Det vil sannsynligvis bli stadig viktigere å tilegne seg ny kompetanse gjennom yrkeskarrieren. Med stadig økte krav er det en fare for at flere faller fra og mister sin tilknytning til arbeidsmarkedet, eller ikke får innpass til å begynne med. Dette kan det føre til økt utenforskap, både gjennom flere arbeidsledige og flere mottakere av helserelaterte trygdeytelser. Det vil kreve mer av Nav, fordi det blir økt behov for oppfølging og inntektssikring.
Det er knyttet stor usikkerhet til hastigheten og omfanget av teknologisk utvikling. Kunstig intelligens kan utføre stadig flere oppgaver, og selv om det ikke er vårt hovedscenario, så har det potensial til å ha omveltende konsekvenser for arbeidsmarkedet.
En annen viktig trend det er usikkerhet knyttet til, er økonomisk globalisering. I perioden fra 1980 til finanskrisen i 2008 økte mengden internasjonal handel raskt, forsyningskjedene ble mer internasjonale, og omfanget av virksomheter som opererte i flere land, ble større. Siden finanskrisen har globaliseringen, målt som mengden internasjonal handel relativt til BNP, holdt seg relativt stabil.
Globaliseringen har medført store konsekvenser for det norske arbeidsmarkedet. Norske virksomheter har flyttet produksjon til andre land, og internasjonale virksomheter har etablert seg i Norge, og i noen tilfeller utkonkurrert eksisterende norske virksomheter. Samtidig er de fleste enige i at globaliseringen har ført til økt økonomisk vekst.
USAs innføring av nye handelsbarrierer er et brudd på en lang periode med stadig økende internasjonal handel. De siste årene har dessuten flere tatt til orde for å redusere vår avhengighet av Kina. Redusert avhengighet av Kina innebærer riktignok ikke nødvendigvis mindre globalisering hvis produksjonen flyttes til andre land, selv om mange ser disse to fenomenene i sammenheng. Den internasjonale ordenen virker å være i spill etter en lang periode med relativ stabilitet og forutsigbarhet. Det kan ha stor betydning for Norge.
Dette er registerbaserte tall, i motsetning til tallene nevnt over, som er fra arbeidskraftundersøkelsen til SSB (AKU). AKU er ofte bedre egnet til sammenligning mellom land.↩︎
Nivået i 2023 var 10,6 prosent høyere enn i 2022. Det betyr at tallet ikke er direkte sammenliknbart med den nevnte halveringen i forrige avsnitt.↩︎