8 Helse
Av: Jon Petter Nossen
8.1 Innledning
Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) kjennetegnes god helse av både fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke kun fravær av sykdom. Vi finner denne vide definisjonen igjen i folkehelseloven, som definerer «folkehelse» som befolkningens helsetilstand og hvordan denne fordeler seg i befolkningen, og «folkehelsearbeid» som samfunnets innsats for å fremme helse og trivsel. Formålet med loven er å «(…) bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevne sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse».
Dette vide perspektivet har to viktige implikasjoner. For det første at helsens påvirkningsfaktorer blir en nærmest integrert del av folkehelsebegrepet, for eksempel en god barndom, miljømessige faktorer, arbeidsmiljø og økonomiske og materielle ressurser. For det andre at langt flere aktører enn de typiske helseinstitusjonene har et ansvar for folkehelsearbeidet. Ikke minst har kommunene og ulike statlige aktører en viktig rolle.
Selv om NAV ikke er en helseinstitusjon, har vi altså en rolle når det gjelder å fremme folkehelsen. Denne rollen er kanskje mest framtredende i NAVs oppgaver innen sosiale tjenester, arbeidsrettet oppfølging, inntektssikring til dem som ikke er i arbeid, samt ved forebygging og oppfølging av sykefravær. I denne sammenhengen er det spesielt viktig at mange av NAVs brukere mottar tjenester og/eller ytelser som følge av helseutfordringer («sykdom, skade eller lyte» i folketrygdloven) og konsekvensene det kan ha for arbeids- og inntektsevnen.
Vi kan naturlig nok ikke omtale alt NAV gjør som kan relateres til helse. I første del av dette kapittelet studerer vi noen indikatorer på utviklingen i folkehelsen. I andre del forsøker vi å si noe om hva vi kan forvente fram mot 2035 om mottak av helserelaterte trygdeytelser, basert på forventninger om utviklingen i folkehelsen, den demografiske utviklingen og enkelte andre faktorer. I tredje del vil vi kort omtale metoder for inkludering i arbeidsmarkedet som er spesielt rettet mot grupper som står i fare for langvarig utenforskap og som tradisjonelt har vært ivaretatt av helsevesenet. Andre kapitler, som levekår og arbeidsmarked, berører også helseområdet, selv om disse ikke har et eksplisitt helseperspektiv.
8.2 Bedring av folkehelsen motvirkes av aldring
Et av de mest brukte mål på folkehelsen er forventet levealder, det vil si hvor lenge en person som blir født et gitt år vil leve, dersom dødeligheten på hvert enkelt alderstrinn samme år forblir konstant hele levetiden. Figur 8.1 angir utviklingen i forventet levealder i Norge for kvinner og menn som ble født fram til 2022, og framskrivinger til 2035 (SSBs middelalternativ) som ble utarbeidet før 2022-tallene var tilgjengelige. Fra 2021 til 2022 var det et markant brudd i utviklingen: Forventet levealder sank med 0,7 år for menn og 0,4 år for kvinner. Samlet for perioden 2000 til 2022 økte forventet levealder mest blant menn, med 5,0 år i gjennomsnitt, mot 3,0 år for kvinner. Likevel har kvinner fortsatt drøyt tre år lengre forventet levealder enn menn.
Det er ingen selvfølge at vi blir friskere etter hvert som levealderen øker. Bedre behandling av alvorlig sykdom som kreft og hjertesykdom, kan føre til at vi får flere leveår med redusert helse. Beregninger av forventet antall friske leveår viser at denne indikatoren har økt svakere enn forventet levealder, og de siste årene før pandemien har den vært stabil for menn og gått noe ned for kvinner (det finnes ikke nyere tall enn for 2019, jf. figur 8.1). Som følge av dette, har differansen mellom forventet levealder og antall friske leveår økt. Dersom denne tendensen fortsetter over tid, som trendlinjene i figuren antyder, vil det innebære et økt antall leveår med sykdom og uførhet. For NAV kan en viktig konsekvens i så fall være at behovet for hjelpemidler kan øke enda mer enn økningen i antall eldre. Imidlertid beregnes forventet antall friske leveår på grunnlag av en rekke ulike typer helseopplysninger, herunder selvrapporterte, og er et mer usikkert mål enn forventet levealder. Andre studier viser en mer positiv utvikling (jf. diskusjon i Syse og Strand 2022). For eksempel viser HUNT-studien fra Trøndelag en økning i «disability-free life expectancy» (leveår uten uførhet) fra 1995 til 2017 blant eldre over 70 år. Men her kan det ikke utelukkes at gradvis lavere svarandel i undersøkelsen over tid har ført til seleksjon, ved at de som er friske gradvis har blitt mer overrepresentert (Storeng mfl. 2021).
Norge er blant landene i verden med høyest forventet levealder. Denne indikatoren har også vokst noe sterkere i Norge i perioden 2000–2021 enn i de andre nordiske landene, med unntak av Danmark (figur 8.2). I 2000 var Norge midt på treet i Norden, mens vi i 2021 lå høyest sammen med Island og Sverige.
Kilde: Human Mortality Database
8.2.1 Koronapandemiens påvirkning på folkehelsen
Koronapandemien regnes som en av de største folkehelsekrisene i nyere tid. Ifølge Folkehelseinstituttet har Norge hatt færre dødsfall og sykehusinnleggelser enn de fleste land vi vanligvis sammenligner oss med (Tvedten mfl. 2021). Antall dødsfall lå litt lavere enn normalt i deler av det første året etter nedstengingen, men har fra høsten 2021 til begynnelsen av 2023 ligget over tallene fra før pandemien (figur 8.3).1 På årsbasis gikk dødeligheten (målt som antall døde per 100 000 middelfolkemengde) litt ned i 2020, som den også hadde gjort i årene før. Men deretter økte dødeligheten fra 7,5 til 7,8 i 2021, og videre til 8,4 i 2022. Dette tilsvarer en samlet økning på 12 prosent de to årene, og økningen var omtrent like stor for kvinner og menn.2 Mesteparten av overdødeligheten skal skyldes dødsfall knyttet til covid-19.3
Kilde: SSB
Selv om dødeligheten i Norge sannsynligvis økte mindre enn i andre land, har pandemien og smitteverntiltakene hatt stor påvirkning på folkehelsen. Blant annet gir gjennomgått covid-19 risiko for ulike følgetilstander og senfølger, kjent som «long covid». En nylig gjennomgang av forskningen på dette området konkluderer med at minst 10 prosent av alle med gjennomgått covid-19 får «long covid», og det skal være identifisert mer enn 200 symptomer knyttet til en rekke ulike organsystemer (Davis mfl. 2023). Symptomene kan være langvarige, og i noen tilfeller livsvarige. Det er imidlertid uklart i hvilken grad senfølgene etter covid-19 er mer alvorlige eller langvarige enn det man ser etter andre virusinfeksjoner.4 Risikoen for langvarige symptomer er størst for dem som har vært innlagt på sykehus, særlig de som har vært lagt inn på intensivavdeling og/eller som har fått respiratorbehandling.
Ifølge Folkehelseinstituttet har det i perioder med strenge smitteverntiltak vært en økning i psykiske plager og en nedgang i livskvalitet, men lite tyder på at det har blitt en varig forverring i befolkningens psykiske helse. Noen grupper kan imidlertid være mer utsatte enn andre, og kanskje særlig barn og unge, som følge av nedstenging av blant annet skoler og universiteter og bruk av digital fjernundervisning.
Sykefraværet økte med 9 prosent fra 2019 til 2021. Nossen (2022) viser at økningen i legemeldt sykefravær i denne perioden ikke skyldtes en økning i antall sykefravær, som man skulle forvente på grunn av de mange, vanligvis kortvarige, koronarelaterte sykefraværene (herunder mistenkt/bekreftet covid-19 og fravær på grunn av pålagt karantene). Økningen skyldtes i all hovedsak økt varighet av de legemeldte sykefraværene. Noe av forklaringen kan være redusert behov for korttidsfravær som følge av hjemmekontor og permitteringer, men det bidrar ikke til å forklare at antallet langvarige sykefravær økte. Årsakene er nok sammensatte, men det virker sannsynlig at i hvert fall en del av økningen skyldes senfølger av covid-19.
Vinteren 2022–2023 har den samlede belastningen på helsevesenet i Norge vært stor på grunn av både covid-19 og uvanlig stort omfang av influensa, RS-virus og andre virusinfeksjoner, noe som skyldes at vi har mindre beskyttelse mot disse enn i tidligere år. Det er fortsatt usikkerhet om pandemiens videre utvikling, blant annet er det fortsatt en risiko for ugunstige virusmutasjoner.
8.2.2 Kraftig redusert sykdomsbyrde de siste tiårene5
Et stort globalt prosjekt har utarbeidet statistikk til og med 2019 og framskrivinger for 2020–2050 av sykdomsbyrden i ulike land, der tallene for Norge er omtalt i en rapport fra Folkehelseinstituttet.6 Begrepet sykdomsbyrde er ment å fange opp helsetap både i form av død (dødelighet) og svekket helse (sykelighet). Vi vil her oppsummere hva den historiske utviklingen i sykdomsbyrden og framskrivingene sier oss om befolkningens forventede helsetilstand i Norge i årene fram til 2035.7
Fra 2000 til 2019 er det observert en markant nedgang i sykdomsbyrden i befolkningen (figur 8.4, heltrukne linjer). Dette er tilfelle enten vi ser på totaltall (uten aldersjustering) eller begrenset til såkalt arbeidsfør alder, her 20–69 år. Nedgangen har vært større for menn enn for kvinner, og det har dermed blitt en utjevning mellom kjønnene i perioden. Ut fra dette tallgrunnlaget kan vi si at befolkningen i Norge fikk klart bedre helse fra 2000 til 2019. De siste observerte tallene gir imidlertid inntrykk av et visst brudd i utviklingen før pandemien, siden sykdomsbyrden nådde det laveste nivået i 2017 og skal ha økt noe i 2018 og 2019.
Nedgangen i sykdomsbyrden har vært størst for skader og ulykker, samt smittsomme sykdommer. Men også ikke-smittsomme sykdommer, som utgjør hovedtyngden av sykdomsbyrden, har hatt en betydelig nedgang. I sistnevnte gruppe har det vært en spesielt stor nedgang i hjerte-/karsykdommer. Om vi fordelen sykdomsbyrden i 2019 på sykdomsgrupper, står kreft og hjerte-/karsykdommer for de største andelene (18 % og 14 %). Dernest følger muskel-/skjelettlidelser (10 %), psykiske lidelser (8 %), andre ikke-smittsomme sykdommer (8 %) og nevrologiske sykdommer (8 %).
8.2.3 Aldring ventes å føre til at sykdomsbyrden øker svakt …
Utviklingen i sykdomsbyrden forventes å være mindre gunstig de neste tiårene. Framskrivingene viser at det totalt (i gjennomsnitt for befolkningen) forventes en svak økning i sykdomsbyrden fra 2019 til 2035 for både kvinner og menn (figur 8.4, stiplede linjer)8. Den viktigste grunnen til er at vi blir flere eldre, noe som skyldes både økt levealder og at de store fødselskohortene i etterkrigstiden har begynt å passere 75 år. Selv om disse i snitt er friskere enn tidligere kohorter, vil økt gjennomsnittsalder i befolkningen blant annet medføre at en økende andel vil leve med kroniske sykdommer.
Kilde: Global Burden of Disease-prosjektet
8.2.4 … men synkende sykdomsbyrde i aldersgruppen 20–69 år
Vi ser at forventet utvikling for aldersgruppen 20–69 år er ganske annerledes enn for befolkningen som helhet. Denne aldersgruppen («arbeidsfør alder») forventes å ha en betydelig nedgang i sykdomsbyrden, noe som står i en viss kontrast til observert utvikling i 2017–2019, og igjen: sterkest nedgang for menn. Framskrivingene tilsier en nedgang i sykdomsbyrden for alle tiårige aldersgrupper, med unntak av den over 90 år. Aldersjusterte framskrivinger for befolkningen samlet viser også en nokså klar nedgang for både kvinner og menn (ikke vist), men dette er altså ikke nok til å oppveie at befolkningen totalt sett blir eldre og at vi totalt sett dermed får større sykdomsbyrde.
For aldersgruppen 20–69 år ble sykdomsbyrden redusert med 18 prosent for menn og 5 prosent for kvinner fra 2000 til 2019, og framskrivingene fram til 2035 viser en fortsatt klar nedgang. Igjen er nedgangen noe sterkere for menn enn kvinner, med henholdsvis 11 og 7 prosent. At sykdomsbyrden i denne aldersgruppen fortsatt forventes å bli redusert, er viktig sett fra NAVs ståsted, siden det i stor grad er aldersgruppen 20–69 år som mottar helserelaterte trygdeytelser9 og som ofte får omfattende oppfølging med sikte på inkludering i arbeidslivet.
8.2.5 Liten økning for kreft og muskel-/skjelettlidelser, stabilt for psykiske lidelser
For befolkningen som helhet forventes det en svak økning fra 2019 til 2035 i den delen av sykdomsbyrden som skyldes ikke-smittsomme sykdommer, og en noe sterkere økning for smittsomme sykdommer, selv om det her er spesielt stor usikkerhet. Det forventes en svak nedgang for skader og ulykker. Når vi fordeler på sykdomsgrupper, er det forventet en liten økning i sykdomsbyrden knyttet til kreft og muskel-/skjelettlidelser (henholdsvis +5 % og +4 %), men en viss nedgang for hjerte-/karsykdommer (-11 %) og psykiske lidelser (-2 %) (figur 8.5). Framskrivingene for psykiske lidelser viser ingen betydelig økning for noen 5-årige aldersgrupper, men dette er kanskje de mest usikre framskrivingene (se eget avsnitt om psykiske lidelser under).
Når vi begrenser til aldersgruppen 20–69 år, forventes det en betydelig reduksjon i sykdomsbyrden knyttet til både hjerte-/karsykdommer og kreft (henholdsvis -34 % og -11 %), men omtrent uendret sykdomsbyrde for muskel-/skjelettlidelser og psykiske lidelser.
Kilde: Global Burden of Disease-prosjektet
8.2.6 Sykdomsbildet kan endres brått
Sykdom forårsaket av infeksjoner utgjør en liten del av den totale sykdomsbyrden i Norge, men som koronapandemien har vist, kan dette ikke tas for gitt. Det er særlig risiko og usikkerhet knyttet til mulig framtidige pandemier og økt antibiotikaresistens, men også smittestoffer i mat og urent drikkevann. Infeksjonssykdommer kan øke sykdomsbyrden, siden de kan være dødelige og det kan ta lang tid å bli frisk av alvorlige infeksjoner, særlig dersom det dreier seg om resistente bakterier10. Vi kan heller ikke se bort fra at folkehelsen i Norge kan bli negativt påvirket av klima- og miljøendringer, eller av krig og terrorisme. De omfattende lidelsene den russiske krigføringen har påført befolkningen i Ukraina, samt flyktningestrømmen derfra, er en påminnelse om at en positiv utvikling i folkehelsen aldri er garantert.
8.2.7 Lite dokumentasjon på at forekomsten av psykiske lidelser har økt
Psykiske lidelser er relativt utbredt i befolkningen og har store konsekvenser for ressursbruken i NAV. Det skyldes at disse lidelsene ofte medfører behov for langvarig og tett oppfølging for å komme i arbeid eller tilbake til arbeid, samt langvarig inntektssikring. Ettersom det i dag er langt mer åpenhet om psykiske lidelser enn tidligere, ikke minst i media, kan man få inntrykk av at forekomsten av slike lidelser er økende, men ifølge Folkehelseinstituttet har andelen med psykiske lidelser i den voksne befolkningen generelt vært stabil siden årtusenskiftet (Reneflot mfl. 2018). Det samme viser tallene for utviklingen i sykdomsbyrden i Norge, samt framskrivingene av disse fram til 2035 (som gjennomgått over). Andelen av befolkningen som er i kontakt med helsetjenesten for slike lidelser, har imidlertid økt noe. I 2020 var om lag 22 prosent av alle kvinner 15–64 år og 15 prosent av alle menn i samme alder i kontakt med primærhelsetjenesten for psykiske symptomer og plager, mot henholdsvis 17 prosent og 12 prosent i 2010. Andelen som var i kontakt med spesialisthelsetjenesten for psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser har økt mindre, fra henholdsvis 6 og 4 prosent i 2010 til 7 og 5 prosent i 2020. Folkehelseinstituttet forklarer økningen med samhandlingsreformen og at psykiske lidelser tidligere kan ha blitt underbehandlet. De påpeker dessuten at det hovedsakelig er mindre alvorlige psykiske lidelser som har økt11 .
Blant unge, og særlig unge kvinner, er det en noe økende andel som rapporterer om psykiske plager og som oppsøker helsetjenesten for plagene. I Ungdata-undersøkelsen har det vært en økning i andelen unge jenter som oppgir psykiske plager, men pandemien ga ingen ytterligere økning (Bakken 2022). Internasjonale studier tyder på at forekomsten av psykiske lidelser er høyere blant unge voksne enn blant eldre12. Data om selvrapporterte psykiske plager viser at rundt 1 av 5 unge (15–29 år) er plaget av en følelse av håpløshet med hensyn til fremtiden (figur 8.6). Blant unge kvinner svarer 28 prosent at de er ganske mye eller veldig mye plaget av dette, mens andelen unge menn, er 15 prosent. Andelene som rapporterer om slike plager er økende i alle aldersgruppene under 50 år, men i liten grad i eldre aldersgrupper. Det er også en økning i andel unge som sier at de er plaget av å være nedtrykt og tungsindig, som føler seg unyttige og lite verdt og som kjenner på alt er et slit (Norsk Monitor, figurer ikke vist). Det er grunn til å tro at psykiske symptomer og plager kan være spesielt hemmende for unge som forsøker å fullføre en utdanning og etablere seg i arbeidslivet. Det er derfor viktig for NAV å følge med på utviklingen i psykisk helse blant unge.
8.2.8 Betydelig sosial ulikhet i helse
Til tross for at vi i Norge har mindre inntektsulikhet og høyere utdanningsnivå enn i de fleste andre land i Europa, varierer mange helseindikatorer mer etter sosial status i Norge13. Personer med lang utdanning og høy inntekt lever lengre og har bedre helse enn de som har kortere utdanning og lavere inntekt. For eksempel er forventet antall leveår etter fylte 35 år 5–6 år høyere for personer med universitetsutdanning enn for de med bare grunnskole. Denne forskjellen har økt de siste 20 årene blant kvinner, men ikke blant menn.
Mange ulike faktorer bidrar til å skape og opprettholde sosiale ulikheter i helse. Blant disse er oppvekstvilkår, boligforhold, utdanningsnivå, yrke, og arbeidsdeltakelse, og risikofaktorer som røyking, kosthold og fysisk aktivitet, samt overvekt og fedme. Her har det vært en gunstig utvikling de siste tiårene, særlig når det gjelder antall dagligrøykere. I tillegg kommer bruk av rusmidler. De vanligste rusrelaterte lidelsene er knyttet til skadelig bruk eller avhengighet av alkohol14. Men også andre rusmidler har betydelige skadevirkninger, herunder vanedannende legemidler, cannabis, amfetaminer og heroin og andre opioider. Utviklingen i bruk av rusmidler er vanskelig å tallfeste, og vi vil derfor ikke gå nærmere inn på dette her.
De sosiale ulikhetene i helse påvirker NAV blant annet ved at en relativt stor andel av de som søker om helserelaterte trygdeytelser, har forholdsvis lav utdanning og derfor noe begrensede muligheter i arbeidsmarkedet. Dette er noe vi må ta hensyn til i den arbeidsrettede oppfølgingen og ved kontakt med mulige arbeidsgivere.
8.2.9 Innvandreres helse
Det finnes relativt lite kunnskap om innvandreres helse i Norge. Dette henger sammen med at personer med innvandrerbakgrunn er en heterogen gruppe. I gjennomsnitt er innvandrerne yngre enn den øvrige befolkningen, og noen sykdommer og helserisikoer er mindre utbredt i enkelte innvandrergrupper enn i den øvrige befolkningen15. Det gjelder for eksempel flere kreftformer, og alkoholbruk. Andre sykdommer og helserisikoer er derimot vanligere i enkelte innvandrergrupper. Det gjelder blant annet overvekt og fedme, muskel- og skjelettplager, type 2-diabetes, og røyking. Innvandrere fra Midtøsten, Afrika og Sør-Asia er spesielt utsatt for vitamin D-mangel, noe som kan ha betydelige konsekvenser for helsen. Det er også en høyere andel innvandrere med psykiske lidelser, blant annet post-traumatisk stresslidelse, depresjon og angst. Opplevd rasisme og diskriminering kan påvirke psykisk helse i betydelig grad. Flyktninger og eldre innvandrere er grupper som kan være spesielt utsatt for dårlig helse.
8.3 Helserelaterte trygdeytelser: Utviklingen avhenger av mer enn helse
De helserelaterte trygdeytelsene som NAV forvalter, omfatter i hovedsak sykepenger, arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd. Alle disse ytelsene er rettet mot befolkningen i såkalt arbeidsfør alder. Det er vanskelig å forutsi hvordan mottak av ytelsene vil utvikle seg fram mot 2035. For å kunne antyde noe om mulige utviklingstrekk, vil vi først se på utviklingen i helserelaterte ytelser de siste 20 årene og noen andre faktorer som påvirker mottak av disse ytelsene, i tillegg til utviklingen i folkehelsen (jf. delkapittel 8.2). Til slutt vil vi forsøke å oppsummere hva det er mulig å si om forventet utvikling på grunnlag av disse faktorene. Andre påvirkningsfaktorer som vi ikke vil komme inn på her, er for eksempel utviklingen i sykdomsforståelse i befolkningen og blant legene, samt arbeidslivets krav til helse og arbeidsevne.
8.3.1 Nedgang i helserelaterte ytelser, men økning under pandemien
I perioden fra 2010 til 2019 var det en synkende trend i andelen av befolkningen 18–66 år som mottar helserelaterte trygdeytelser fra NAV (figur 8.7). Andelen ble redusert fra drøyt 18 prosent i 2010, til under 17 prosent ved utgangen av 2019. Det var i all hovedsak andelen AAP-mottakere som ble redusert, mens andelen som mottok uføretrygd økte noe, og andelen med sykepenger gikk svakt ned. I pandemiperioden økte andelen med helserelaterte ytelser igjen til knapt 18 prosent i 2021. Økningen under pandemien var størst for AAP (+15 %), men også sykepenger og uføretrygd økte (+7 % og +3 %). Økningen for sykepenger skyldes, som tidligere nevnt, økt langtidsfravær, mens økningen for AAP henger sammen med at mange fikk midlertidig forlenget perioden de kunne beholde ytelsen.
Nedgangen fra 2010 til 2019 i andelen med helserelaterte ytelser kom samtidig med en betydelig bedring i folkehelsen både totalt og for befolkningen i arbeidsfør alder, og dette er sannsynligvis en viktig medvirkende årsak. Men utviklingen påvirkes også av andre faktorer, noe som er tydelig når vi ser på utviklingen fra 2000 til 2010: I denne perioden økte andelen som mottar helserelaterte ytelser, selv om folkehelsen ble betydelig bedret. Det er mulig dette henger sammen med at forbedringen særlig gjaldt for hjerte-/karsykdommer, som ikke står for noen stor andel av de helserelaterte ytelsene. Det viser uansett at det ikke er en enkel sammenheng mellom folkehelse og mottak av helserelaterte trygdeytelser.
*) Enkelte personer mottar to ytelser samtidig, dette er korrigert i tallene for helserelaterte ytelser i alt. **) Bare bosatte er inkludert. Tallene for uføretrygd er derfor noe lavere enn den offisielle statistikken viser Kilde: NAV
8.3.2 Store kjønnsforskjeller
Det er store kjønnsforskjeller i andelen som mottar helserelaterte trygdeytelser (ikke vist). Selv om menn hadde større prosentvis nedgang fra 2010 til 2019, var differansen mellom kvinner og menn stabil på om lag 7 prosentpoeng. Ved utgangen av 2021 mottok 21 prosent av den kvinnelige befolkningen 18–66 år en helserelatert ytelse, mens andelen blant menn var 14 prosent. Forskjellen er størst for sykepenger. Selv om noe av kjønnsforskjellen i sykefravær kan forklares (jf. høyt sykefravær blant gravide), må en stor andel fortsatt anses som uforklart (se for eksempel Mastekaasa 2016; Nossen 2019). Også for AAP og uføretrygd er kjønnsforskjellene betydelige.
8.3.3 Størst nedgang for de eldste, økning for de yngste
Nedgangen i andelen med helserelaterte ytelser fram til 2019 kom i all hovedsak i aldersgruppene over 50 år, og særlig blant dem over 60 år (Kann og Sutterud 2017). Vi antar at mye av denne nedgangen skyldes den generelle bedringen i folkehelsen og økende utdanningsnivå. Men noe kan også forklares med pensjonsreformen og innføringen av en mer fleksibel pensjonsalder, som har gjort at mange har tatt ut alderspensjon tidligere enn før (Jacobsen 2014). Dermed har uføretrygd blitt mindre aktuelt for mange i aldersgruppen over 62 år. Likevel har altså andelen med uføretrygd totalt sett økt, noe som henger sammen med at en økende andel av de unge har begynt å motta uføretrygd. Dette kommer vi tilbake til.
8.3.4 En økende andel har psykiske lidelser som årsak til uføretrygd
Kilde: NAV
For å undersøke om, og eventuelt i hvilken grad, det har vært en økning knyttet til psykiske lidelser, vil vi her begrense oss til å se på utviklingen i nye mottakere av uføretrygd, hvor den relevante diagnosegruppen heter «psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser». Andelen nye uføretrygdede som har en diagnose innen psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser, har økt fra 24 prosent i 2000, til 35 prosent i 2017, som er det foreløpig siste året det finnes diagnosestatistikk for (begrenset til 1. halvår) (figur 8.8). Psykiske lidelser har dermed økt betydelig som årsak til innvilgelse av uføretrygd. Dette henger sammen med at yngre (under 40 år) utgjør en økende andel av de nye mottakerne av uføretrygd. Totalt har psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser økt med 11 prosentpoeng fra 2000 til 2017. For yngre mottakere er økningen enda større (13 prosentpoeng), mens den er betydelig mindre i de andre aldersgruppene. Likevel er det også her en økning på mellom 4 og 8 prosentpoeng. Vridningen mot lavere alder ved innvilgelse av uføretrygd kan dermed forklare noe av økningen, men langt fra alt.
8.3.5 Flere på helserelaterte ytelser når arbeidsledigheten er høy
Utviklingen på arbeidsmarkedet påvirker hvor mange som mottar helserelaterte ytelser (se for eksempel Nossen 2014; Kann og Kristoffersen 2015; Kann mfl. 2016; Lima 2016). Denne sammenhengen er imidlertid kompleks, og bevegelser mellom de ulike ordningene, samt regelendringer, gjør det vanskelig å sammenfatte arbeidsmarkedets betydning totalt sett. Vi ser av figur 8.7 at samlet andel som mottar helserelaterte ytelser har hatt topper omtrent samtidig med de fleste ledighetstoppene, men utslagene er ikke særlig store16. Det kan henge sammen med at tallene som benyttes i figuren gjelder per utgangen av hvert år og derfor ikke fanger opp alle svingninger i arbeidsmarkedet.
8.3.6 Innvandrere mottar helserelaterte ytelser sjeldnere enn norskfødte
Innvandrere mottar helserelaterte ytelser i betydelig mindre grad enn personer som er født i Norge. Blant utenlandsfødte 18–66 år mottok 13,5 prosent helserelaterte ytelser ved utgangen av 2021, mot 19 prosent blant personer født i Norge i samme aldersgruppe (figur 8.9). Det aller meste av denne forskjellen skyldes at færre utenlandsfødte mottar uføretrygd. Regnet i prosentpoeng har forskjellen vært nokså stabil det siste tiåret, men under pandemien ble den noe redusert. I perioden 2005–2010 ble andelen med helserelaterte ytelser blant utenlandsfødte betydelig redusert, noe som henger sammen med økt arbeidsinnvandring fra østeuropeiske EU-land og dermed endret sammensetning av innvandrergruppen. At innvandrere i mindre grad mottar helserelaterte ytelser, kan blant annet forklares med botidskravene for å motta AAP og uføretrygd, samt at helserelaterte ytelser primært er rettet mot personer som er eller har vært i jobb. I en del innvandrergrupper er sysselsettingen lav, spesielt for kvinner. I tillegg er innvandrere som gruppe relativt unge.
(Enkelte personer mottar to ytelser samtidig, dette er korrigert i tallene for helserelaterte ytelser i alt. Bare bosatte i Norge er inkludert. Tallene for uføretrygd er derfor noe lavere enn den offisielle statistikken viser.) Kilde: NAV
8.3.7 Lavere andel mottakere blant innvandrerkvinner
Figur 8.10 viser andelen som mottar helserelaterte ytelser blant norskfødte og innvandrere i 2021, etter alderstrinn og kjønn. Her ser det ut til å være noe mindre forskjell på norskfødte og innvandrere, og dette skyldes at innvandrere har en noe yngre alderssammensetning enn norskfødte. Vi ser også at det i all hovedsak er blant innvandrerkvinner at andelen som mottar helserelaterte ytelser, er lavere. Dette er tilfelle på alle alderstrinn og kan henge sammen med at innvandrerkvinner noe sjeldnere er sysselsatt enn norskfødte kvinner. For menn er det generelt liten forskjell på norskfødte og innvandrere, men fra slutten av 40-årene til omkring 60 år er det en høyere andel med helserelaterte ytelser blant mannlige innvandrere enn blant norskfødte menn.
Kilde: NAV
8.3.8 Mottak av uføreytelser øker med antall år i Norge
Siden innvandrere i mindre grad enn norskfødte mottar helserelaterte ytelser, vil økt innvandring (særlig arbeidsinnvandring) isolert sett bidra til at andelen av befolkningen som mottar helserelaterte ytelser går ned. Bratsberg mfl. (2014) har imidlertid dokumentert at andelen innvandrere som mottar uføreytelser (her AAP og uføretrygd) øker med antall år i Norge, noe som blant annet må sees i lys av botidskravene for å motta disse ytelsene. Blant de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan og Tyrkia, er det etter 10–15 år med høy sysselsetting en høy og økende andel som mottar uføreytelser. Både senere innvandrere fra samme land som kommer på grunn av familiegjenforening, og flyktninger fra Bosnia og Kosovo, følger et lignende mønster. For en del andre flyktninggrupper ser effektene ut til å være svakere. Når det gjelder arbeidsinnvandrere fra østeuropeiske EU-land, var sysselsettingen høy fram til 2012, men denne dataperioden er for kort til å belyse gruppens mottak av uføreytelser. Det kan ikke utelukkes at mange innvandrere får større helseutfordringer etter en del år i Norge, jf. tidligere omtale av innvandrerhelse. I lys av dette er det et spørsmål om NAV har god nok kompetanse på minoritetshelse. Men det ser ut til at det også må være utstøtingsmekanismer i arbeidslivet og/eller egenskaper ved trygdeordningene som fører til redusert sysselsetting blant innvandrere og økt tilbøyelighet til å motta helserelaterte ytelser jo lenger de har bodd i Norge. Forfatterne bemerker at denne prosessen ofte utløses av en konjunkturnedgang, som typisk rammer innvandrere sterkere enn norskfødte.
8.3.9 Sterk økning i andelen uføretrygdede blant dem under 30 år
Siden 2008 har det vært en vedvarende økning i andelen som mottar uføretrygd blant unge mellom 18 og 29 år (figur 8.11). I samme aldersgruppe har likevel andelen som mottar en helserelatert ytelse totalt sett vært stabil på i underkant av 7 prosent, men den økte de siste to årene under koronapandemien til nær 8 prosent.
I samme periode har andelen mottakere av sykepenger i aldersgruppen 18–29 år blitt kraftig redusert. Andelen som mottar AAP økte fra 2008 til 2010, men har gått ned etter det 17. Andelen mottakere av begge disse ytelsene har altså blitt redusert blant de unge, selv om innføringen av en minsteytelse i AAP-ordningen uten krav til opptjening isolert sett kan ha ført til at flere mottar AAP og færre sykepenger (Kann og Grønlien 2021). Samtidig er det påfallende at andelen av de unge som mottar uføretrygd, har økt kraftig etter at AAP ble innført. En viktig faktor bak veksten i unge med uføretrygd er at flere enn før blir uføretrygdet når de er 18–19 år. Denne økningen kan tilskrives et økt antall unge med diagnoser innen psykisk utviklingshemming og autisme, men kan ikke forklares med at uføretidspunktet for disse gruppene har blitt framskyndet (Bråten og Sten-Gahmberg 2022; Bragstad 2018; Brage og Thune 2015). Vi vet ikke årsaken til økningen, men en viktig forklaring kan være at flere blir født med funksjonshemminger, som dels kan skyldes at flere kvinner får barn senere i livet, og dels at flere for tidlig fødte barn overlever med nevrologiske og psykiske senskader. Enkelte forskere tror også giftstoffer i miljøet kan være med på å utløse autisme. Økningen i antallet unge som får uføretrygd før de fyller 24 år, har pågått helt siden 1970-tallet (Brage og Thune 2008; Brage og Thune 2015).
Kilde: NAV
Andelen som mottar helserelaterte ytelser i aldersgruppen under 30 år har altså i stor grad vært stabil, samtidig som det har vært en markant vridning mot varig uføretrygd. Dessuten har det særlig på 1990-tallet, til en viss grad også senere, vært en vridning fra ikke-helserelaterte inntektssikringsytelser (her dagpenger, sosialhjelp, overgangsstønad og tiltakspenger) til helserelaterte ytelser i samme aldersgruppe (figur 8.12). Dette har blant annet vært forklart med innstramminger i regelverket for dagpenger og stønad til enslige forsørgere i perioden 2005–2010 (Kann og Sutterud 2017). Begge disse «vridningene» peker altså i samme retning: De unge som mottar trygdeytelser konsentreres i økende grad om de mer langvarige helserelaterte ytelsene AAP og (særlig) uføretrygd.
Det er vanskelig å si noe om hvordan utviklingen blant de unge vil bli fram mot 2035, men det virker sannsynlig at dagens situasjon vil vedvare, i den forstand at helserelaterte ytelser fortsatt vil være klart vanligere for unge enn ikke-helserelaterte ytelser. For å bidra til at flere unge kommer i arbeid eller utdanning, bør NAV legge vekt på tett oppfølging av denne gruppen, og valg av virkemidler bør i større grad begrunnes ut fra den enkeltes behov, heller enn ytelse eller diagnose.
Kilde: NAV
8.3.10 Helserelaterte ytelser i et internasjonalt perspektiv
I Norge er det relativt få som er arbeidsledige eller som står utenfor arbeidsstyrken uten å motta dagpenger eller en annen trygdeytelse. En stor andel av de som står utenfor arbeidsstyrken, mottar helserelaterte ytelser. Pedersen mfl. (2019) presenterer tall fra Eurostat for 2015 som viser at andelen av aldersgruppen 30–54 år som mottar uføreytelser, (her uføretrygd og arbeidsavklaringspenger) er betydelig høyere i Norge enn i syv andre europeiske land, inkludert de nordiske landene. Andelen i samme aldersgruppe som mottar dagpenger er lav i Norge, men andelen som mottar en eller annen type trygd, er høyest i Norge og Finland. Dette forklares med at flere i disse to landene kombinerer trygd og arbeidsinntekt. Finland skiller seg også ut med en høy andel som har trygd som eneste inntekt, mens Norge ligger midt på treet.
Norge har også et høyt sykefravær sammenliknet med andre land. Internasjonale sammenlikninger av sykefravær tar vanligvis utgangspunkt i de ulike lands arbeidskraftundersøkelser (AKU). Basert på AKU har Norge høyere sykefravær enn land det er naturlig å sammenlikne oss med. En rapport fra SSB (Berge mfl. 2012) konkluderer med at gjennomføringen av AKU er relativt lik i disse landene og derfor ikke kan forklare forskjellene i sykefravær. Sammensetningen av de sysselsatte kan imidlertid bidra til høyere sykefravær i Norge. Forskjeller i sykepengeordninger og andre institusjonelle forhold kan også påvirke målt sykefravær, men Gleinsvik mfl. (2014) konkluderer med at Norges høye sykefravær i internasjonale sammenlikninger verken kan forklares med forskjeller i hvordan sykefraværet måles, forskjeller i maksimal varighet eller andre regler for sykmelding.
Det kan ikke utelukkes at flere mottar helserelaterte ytelser i Norge enn i andre land på grunn av måten trygdeordningene er utformet på. De helserelaterte ytelsene er betinget av å ha nedsatt arbeids- eller inntektsevne, samt at sykdom er hovedårsaken. I motsetning til dagpenger, stilles det ikke krav til tidligere arbeidsinntekt for å ha rett til AAP eller uføretrygd. Minsteytelsene medfører også at AAP og uføretrygd gir klart høyere utbetalinger for lavtlønte, enn dagpenger. Når medisinske diagnoser er inngangskriteriet for å få en ytelse, og et viktig kriterium også for å få forlenget ytelsesperioden, kan det bidra til at arbeidsledighet og andre sosiale problemer blir medikalisert (Brage og Hernes 2010). Med dette menes at den enkelte og den enkeltes omgivelser får en forståelse av at deres problemer knyttet til mangel på arbeid og inntekt hovedsakelig har medisinske årsaker og at de derfor «låser seg» til en oppfatning om at de er for syke til å arbeide (i hvert fall uten effektiv behandling).
To norske studier er relevante å vise til i denne forbindelse. Andersen mfl. (2019) fant ut at svak lokal etterspørsel etter arbeidskraft påvirker senere mottak av uføreytelser (her AAP og uføretrygd) i betydelig grad. Dette tolkes som at det finnes en betydelig gråsone mellom arbeidsledighet og uførhet. Schreiner (2019) undersøker om lokale variasjoner i tildeling av AAP versus dagpenger eller sosialhjelp påvirker sysselsetting og trygdemottak for unge som registreres hos NAV i alderen 18–30 år. Analysen konkluderer med at det å få innvilget AAP, og ikke dagpenger eller sosialhjelp, medfører redusert yrkesinntekt fem år senere, samt økte trygdeutbetalinger og økt risiko for overgang til uføretrygd. Dette tolkes som en form for medikalisering, og risikoen for dette er spesielt høy i en nedgangskonjunktur. Selv om denne studien kan tyde på at medikalisering ikke er uvanlig, er det usikkert om metoden faktisk fanger opp en kausal effekt av at NAV innvilger den ene eller andre ytelsen.
I motstrid til dette, står en OECD-rapport om inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Den viser at andelen som mottar inntektssikringsytelser i alderen 15–29 år med nedsatt funksjonsevne, er høyere i Norge enn for EU-landene i gjennomsnitt, og at forskjellen i all hovedsak skyldes helserelaterte ytelser. Dette tolkes av OECD som at inntektssikringssystemet i Norge er bedre målrettet mot unge med nedsatt funksjonsevne enn i andre europeiske land, noe de setter i sammenheng med at de norske ordningene i større grad tilbyr «sjenerøse og tilgjengelige uføreytelser» (OECD 2022: 86–87). OECD skriver at inntektssikring for unge med nedsatt funksjonsevne er en nødvendig betingelse for at de skal innfri sitt potensial, men at det også er viktig å ha insentiver til å klare seg selv (OECD 2022: 61). OECD skriver at norske unge 15–29 år med nedsatt funksjonsevne har 13–14 prosentpoeng lavere sysselsettingsgrad enn andre på samme alder, noe som er litt høyere enn OECD-gjennomsnittet (OECD 2022: 94).
8.3.11 Høye sysselsettingsandeler for enkelte svake grupper
I et land med små lønnsforskjeller og et sjenerøst trygdesystem, kan det være en risiko for at personer med lave kvalifikasjoner og svak helse i mindre grad blir sysselsatt. Barth mfl. (2015) benyttet data fra omfattende internasjonale undersøkelser av folks ferdigheter (såkalte PIAAC-data) til å beregne sysselsettingsandeler innen ulike aldersgrupper for personer med «dårlig» eller «mindre god» helse, og for personer med svake regneferdigheter. Her ligger Norge svært godt an sammenlignet med andre europeiske land når det gjelder sysselsetting for begge disse gruppene, men bedre for dem med svake regneferdigheter enn dem med dårlig helse.
8.3.12 Personer med nedsatt funksjonsevne ønsker å delta
Sysselsettingen blant personer som oppgir å ha nedsatt funksjonsevne, har holdt seg på et stabilt lavt nivå i mange år. Arbeidskraftundersøkelsen viser at 37,5 prosent av denne gruppen var i arbeid i 202120. Det er en nedgang fra tidligere år, men kan skyldes at statistikken for dette året kun inkluderer personer med et langvarig helseproblem og som i tillegg har nedsatt funksjonsevne, mens den tidligere omfattet alle som oppga å være funksjonshemmede. I den siste undersøkelsen etter gammel metode (2. kvartal 2020) var andelen sysselsatte funksjonshemmede på 41 prosent, og i samme kvartal var det drøyt 100 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede som hadde ønske om å komme i arbeid. Dette tilsvarte 17 prosent av alle funksjonshemmede21.
Siden det i dag er stort behov for arbeidskraft i mange næringer, og det framover forventes svak vekst i befolkningen i yrkesaktiv alder, bør mulighetene være gode for å inkludere flere med funksjonshemminger i arbeidslivet. Å legge til rette for dette må være et viktig mål for NAV i tiden som kommer. Det ser også ut til at mange arbeidsgivere ønsker å bidra: I NAVs arbeidsgiverundersøkelse svarte 34 prosent av respondentene positivt på om det vil være aktuelt å ansette en person som trenger varig tilrettelegging (NAV 2022a). Andelen som svarer positivt, har økt noe fra 2021 (31 %).
8.3.13 Aktivitetskrav som alternativ til innstramming av ytelser
Å stille krav om aktivitet for å motta velferdsytelser, herunder helserelaterte ytelser, er en felleseuropeisk trend som skal bidra til å gjøre velferdssystemet bærekraftig. Aktivitetskrav betyr at retten til velferdsytelser betinges av at mottakeren i utgangspunktet skal delta i en form for aktivitet, men at det er mulig å gjøre unntak. Det vil i stor grad være arbeidsrettede aktiviteter som (deltids-)arbeid (herunder gradert sykmelding), aktiv jobbsøking eller kvalifiseringstiltak i form av kurs og opplæring, men også medisinsk behandling kan være en form for aktivitet (jf. regelverket for AAP). Intensjonen i lovverket er at ytelsene skal virke som en forsikring mot uforskyldt å ha redusert inntektsevne, samtidig som det skal lønne seg å jobbe, blant annet for å motvirke overforbruk av velferdsordningene. I lys av dette kan krav om aktivitet betraktes som et alternativ til å ha lave ytelser med strenge inngangsvilkår. Det kan imidlertid ha negativ innvirkning for den enkelte og for oppfatningen av NAV, dersom kravene er urimelige, uhensiktsmessige eller er vanskelige eller umulige å innfri (Hagelund mfl. 2016).
Flere undersøkelser tyder på at aktivitetskrav knyttet til helserelaterte ytelser har hatt en effekt. Ett eksempel er den kraftige reduksjonen i sykefravær i forbindelse med at det i 2004 ble innført aktivitetskrav senest innen 8 ukers sykmelding for å beholde retten til sykepenger. I tillegg ble det lagt opp til økt bruk av gradert sykmelding (Markussen 2010). Det ser ut til at disse regelverksendringene fikk en sterk effekt på fastlegenes sykmeldingspraksis, fordi de pekte i samme retning som nyere medisinske forskningsfunn som viser at det ved mange helseplager er gunstig å være i aktivitet så lenge det ikke forverrer smertene. Et forsøk i Hedmark i 2013 med en mer konsekvent håndheving av aktivitetskravet etter 8 uker, bidro også til en betydelig reduksjon i sykefraværet og tilstrømmingen til AAP, og ble senere videreført i hele landet (Lima mfl. 2017; Kann og Lima 2015; Hernæs 2018).
Aktivitetskrav for sykmeldte og andre med helseplager innebærer ikke bare krav til personen det gjelder, men også en rett til tilrettelegging i arbeidslivet. For at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet, er det viktig at arbeidsgivers tilretteleggingsplikt blir fulgt opp i praksis. Bruk av tilskudd fra det offentlige, eventuelt lønn til vikarer som avlaster den sykmeldte, kan være mulige måter å bidra til dette på, men også ulike hjelpemidler (se kapittel 3.1).
8.3.14 Innstramminger i AAP-regelverket med sikte på raskere avklaring
1. januar 2018 ble det gjort omfattende endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger. Målet var raskere avklaring av arbeidsevne og økt overgang til arbeid. Blant annet ble den maksimale stønadsperioden redusert fra 4 til 3 år for nye AAP-mottakere, mulighetene til forlengelse ble snevret inn, og det ble innført en karensperiode på ett år før man kunne søke om AAP på nytt. I tillegg ble kriteriene for å motta ytelsen strammet noe inn ved å tydeliggjøre kravet til årsakssammenheng mellom helsetilstand og nedsatt arbeidsevne.
Det er gjort flere analyser av hvilke effekter ulike elementer av regelverksendringene hadde.
Lima og Grønlien (2020) analyserer effekter av de strengere reglene for forlengelse av stønadsperioden. Som man kunne forvente, ble det en kraftig reduksjon i antall personer som mottar AAP utover 4 år. Sammen med denne reduksjonen var det en økning først og fremst i andelen som mottar uføretrygd, men også sosialhjelp. Riktignok økte også andelen som er i jobb uten å motta AAP eller uføretrygd, men uten at det medførte økt overgang til arbeid. Den økte andelen i jobb forklares i stedet med at de som tidligere kombinerte AAP med arbeid og som mistet arbeidsavklaringspengene, fortsatte å jobbe. Myhre og Kann (2022) undersøker effekter av at den maksimale stønadsperioden ble redusert, ved å sammenligne nye AAP-mottakere i desember 2017 og januar 2018. De så at de nye AAP-mottakerne etter at regelverksendringene trådte i kraft, er mer i arbeid etter at treårsgrensen er passert enn kontrollgruppen, samtidig som en langt større andel har fått innvilget uføretrygd. Det ser altså ut til at reduksjonen av den maksimale stønadsperioden har ført til raskere avklaring både til arbeid og uføretrygd. Samtidig er det flere som verken er i arbeid eller mottar AAP eller uføretrygd. Størst overgang til uføretrygd er unge mellom 18 og 29 år, men også for denne gruppen ser det ut til at arbeidsdeltakelsen har økt.
Lande (2021) undersøker mulige effekter av regelendringene, og særlig tydeliggjøringen av sykdomskravet, på hvor mange som søker om AAP og hvor mange som får søknaden innvilget. Det viser seg at den strengere praktiseringen av inngangsvilkårene ble iverksatt i 2018, slik at flere søknader ble avslått, men at praksis ser ut til å ha blitt myknet opp igjen i 2019. I 2019 økte også antallet som søkte om AAP, og utviklingen kan bare delvis forklares med at personer med gjennomgått karensperiode søkte på nytt. Størstedelen av søknadsveksten gjaldt personer som ikke hadde mottatt AAP før. Utviklingen er vanskelig å forklare, ettersom sykefraværet var stabilt og arbeidsmarkedet godt med synkendearbeidsledigheten var synkende. En mulig forklaring kan være at flere søkte om AAP fordi vedtakspraksis var blitt liberalisert.
8.3.15 De helserelaterte trygdeytelsene i tiden framover
Fra 1. juli 2022 ble regelverket for AAP igjen endret. Det blir nå flere muligheter til å få ytelsen forlenget utover makstid, og karensperioden er avviklet, slik at det blir lettere å få innvilget en ny AAP-periode etter at ytelsen er stanset. Den maksimale stønadsperioden uten forlengelse er fortsatt 3 år. Det er for tidlig å si noe om hvilke effekter endringene vil få. I forbindelse med evaluering av regelendringer (inkludert de i 2018) er det viktig å vurdere hvordan regelverket påvirker de unge, som ofte ikke har rukket å etablere seg i arbeidslivet og som kan være spesielt utsatt for medikalisering. Dette må også sees i forhold til at minste årlige ytelse for unge under 25 år fra 1. februar 2020 ble redusert fra 2 ganger folketrygdens grunnbeløp (2 G) til 2/3 av 2 G. Vi må også forvente at det vil bli flere endringer i regelverket for de helserelaterte ytelsene i tiden framover (se kapittel 9). Noe som kan være relevant i den forbindelse, er at et randomisert kontrollert forsøk med «dialogmøte 2» for sykmeldte konkluderer med at innkalling til et slikt obligatorisk møte ikke har noen statistisk signifikant effekt på retur til arbeid (Alpino mfl. 2022).
Samtidig er det en rekke andre påvirkningsfaktorer på andelen mottakere av helserelaterte ytelser, der de kanskje viktigste er utviklingen i demografi og folkehelse. Som omtalt over, forventes det en fortsatt bedring av folkehelsen når vi kun ser på befolkningen i yrkesaktiv alder (her 20–69 år). Det vil isolert sett trekke i retning redusert mottak av helserelaterte ytelser. Innad i denne aldersgruppen forventes altså ikke aldringen å oppveie bedringen av folkehelsen som forventes på hvert enkelt alderstrinn. Imidlertid er det først og fremst ventet bedring i sykdomsbyrden knyttet til hjerte-/karsykdommer og kreft, som ikke står for en stor andel av de helserelaterte ytelsene, mens det forventes liten endring for muskel-/skjelettlidelser og psykiske lidelser, de to største diagnosegruppene i denne sammenheng. Framskrivingene av folkehelsen er dessuten usikre, blant annet er det usikkerhet knyttet til framtidige pandemier, antibiotikaresistens og risiko for økte flyktningestrømmer som følge av klimaendringer, konflikter og krig.
Et annet spørsmål er om økningen i helserelaterte ytelser i pandemiårene kan forventes å bli reversert raskt. Det viktigste her er kanskje økningen for unge under 30 år og økningen i langtidssykefraværet. I tillegg kommer usikkerheten knyttet til om forekomsten av psykiske lidelser vil øke framover eller ikke. Dessuten vil utviklingen på arbeidsmarkedet kunne påvirke etterspørselen etter helserelaterte ytelser. Det gjelder særlig på kort sikt i forbindelse med konjunktursvingninger, men også mer strukturelle endringer kan ha betydning. På den ene siden kan høy etterspørsel etter arbeidskraft gi gode vilkår for arbeidsinkludering og dermed færre mottakere av helserelaterte ytelser. Men det kan også trekke i motsatt retning, altså at raskere omstilling i arbeidsmarkedet vil gi økt risiko for utstøting fra arbeidslivet.
8.3.16 Aldersgruppen over 60 år vokser mest og mottar oftest helserelaterte ytelser
Aldersgruppen 60–66 år har vært den som tradisjonelt har benyttet helserelaterte trygdeytelser mest. Andelen som mottar helserelaterte ytelser øker relativt jevnt med økende alder (figur 8.13). Men når vi ser på endringen i andelen med helserelaterte ytelser i perioden fra 2010 til 2021, er det motsatt: De eldste aldersgruppene hadde en nedgang i andelen med slike ytelser, mens det var en økning i aldersgruppen 18–29 år (figur 8.13). Det har altså vært en viss utjevning av aldersforskjellene i mottakere av helserelaterte ytelser i denne perioden. I årene fram mot 2035 er det forventet størst befolkningsvekst nettopp i aldersgruppen over 60 år (jf. kapittel 4 Demografi og figur 8.13). Siden denne gruppen har størst andel mottakere av helserelaterte ytelser, vil det isolert sett bidra til en økning av slike ytelser. Denne effekten vil til en viss grad kunne motvirkes av nedgang i andelen med helserelaterte ytelser i aldersgruppen over 60 år, dersom nedgangen den siste tiden fortsetter i tiden framover.
8.3.17 Framskriving av helserelaterte ytelser til 2035
I forbindelse med framskriving av folketrygdens utgifter til 2031 (NAV 2022b), har også hvor stor andel av befolkningen 18–66 år som mottar helserelaterte ytelser blitt framskrevet til 2035. Dette vises her i form av indekser, hvor 2021 (det siste året med faktiske tall) er satt lik 100 (figur 8.14). Framskrivingene for helserelaterte ytelser i alt viser stor grad av stabilitet. For perioden 2021–2035 sett under ett er det anslått en økning på 1 prosent. Det forventes altså ikke at økningen de to siste årene under pandemien vil forsvinne igjen. Årsaken er dels at økningen for arbeidsavklaringspenger under pandemien ventes å føre til en varig økning i antall uføre, samt at oppheving av karensregler for arbeidsavklaringspenger i 2022 medførte et høyt antall nye mottakere dette året. Dels skyldes det også at aldringen av befolkningen innad i aldersgruppen 18–66 år trekker opp andelen som mottar helserelaterte ytelser. Innenfor hvert enkelt alderstrinn forventer vi likevel en liten nedgang sammenliknet med pandemiårene. I tillegg forventes en noe ulik utvikling for de tre ytelsene. For uføretrygd anslås det en økning på 5 prosent, mens det forventes en nedgang på 4–5 prosent for både sykepenger og AAP.
Den forventede nedgangen for sykepenger og AAP skyldes blant annet at økningen under pandemien antas å være midlertidig. For AAP skyldes det i tillegg regelendringer, der endringer i varighetsreglene i 2018, som delvis ble myket opp igjen fra 2022, ennå ikke har fått full effekt. Den forventede økningen for uføretrygd skyldes at de samme årsakene som gir nedgang på AAP kan føre til at flere enn normalt går over til uføretrygd.
Kilde: NAV og SSB
Merk at disse anslagene er usikre og tar utgangspunkt i andelen som mottok helserelaterte ytelser på hvert alderstrinn i 2021, kombinert med befolkningsframskrivinger og justert for effekter av nylige regelendringer og pandemieffekter. At det har blitt flere unge med uføretrygd, kan føre til høyere andel med uføretrygd i eldre aldersgrupper etter hvert som disse blir eldre, og det kan bidra til at andelen som mottar uføretrygd og helserelaterte ytelser i alt, blir høyere enn anslått her.
8.4 Tettere samarbeid med helsesektoren: metoder og utfordringer
Det er behov for videreutvikling av samhandlingen mellom NAV og helsesektoren. Tidligere har begge sektorer hatt en sekvensiell tilnærming til brukergrupper med helsemessige utfordringer som står i fare for å falle fra, eller allerede har falt ut av arbeidslivet: Først når behandling i helsetjenesten er sluttført, kan NAV starte med oppfølging og bistand til å komme i arbeid. Helsedirektoratet og NAV er enige om at det er nødvendig å utvikle mer sømløse og samtidige tjenester og et tettere samarbeid mellom sektorene.
I tillegg til de etablerte samarbeidsstrukturene for sykefraværsoppfølging, har helseinstitusjoner og NAV de siste årene samarbeidet om nye metoder for arbeidsinkludering. De nye metodene har to fellestrekk. For det første retter de seg mot brukere som blir, eller har blitt, behandlet i helsesektoren. For det andre benyttes arbeid som en del av behandlingen. Metodene utgjør et slags paradigmeskifte, hvor en tenker seg arbeid som en helsefremmende aktivitet og som en del av behandlingen. Det er altså en bevegelse fra «train then place» til «place then train». I stort omtales metoder som følger en «place then train»-logikk som Supported Employment (SE) (Frøyland og Spjelkavik 2014).
Ifølge en rekke internasjonale studier har en av metodene innen SE, individuell jobbstøtte (IPS), en positiv effekt på overgangen til arbeid for målgruppen, som er personer med psykiske lidelser og/eller ruslidelser (Hegelstad mfl. 2014). I Norge ble metoden prøvd ut i perioden 2012–2016, og evalueringen av forsøkene viser en positiv effekt (Reme mfl. 2016). Også senere langtidsstudier viser at metoden har hatt positiv effekt i Norge (Holmås mfl. 2021). Når det gjelder SE mer generelt, er funnene uklare og omstridte, noe som kan henge sammen med at både målgruppe, institusjonell kontekst og de konkrete metodene som benyttes, kan variere mellom ulike studier (Dahl og Lima 2022).
IPS innebærer et forpliktende og tett samarbeid mellom NAVs «IPS-jobbspesialister», spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, samt et tett samarbeid med arbeidsgivere. Målet er å hjelpe målgruppen inn i det ordinære arbeidslivet.
Oppmerksomheten rundt SE, og IPS spesielt, er styrket de siste årene. IPS trekkes fram som et godt eksempel på systematisk samarbeid mellom NAV og helsesektoren i Nasjonal Helse- og sykehusplan 2020–2023 (Helse- og omsorgsdepartementet 2019), og det har vært en økning i bruken av IPS og SE i kommunale helsetjenester (Ose og Kaspersen 2022). Det var ved utgangen av 2022 om lag 350 IPS-jobbspesialister og metodeveiledere i IPS i NAV, og om lag 6 500 personer mottok tjenesten i løpet av året. Dette inkluderer et forsøk med IPS til unge under 30 år, der målet er å hjelpe ungdom til å fullføre skolegang eller utdanning for å komme seg videre ut i arbeid.
Vi har gode erfaringer med samarbeidet med helsesektoren om IPS. Samtidig er dette en ressurskrevende metode, og strukturelle hindringer kan være begrensende for å videreutvikle samarbeidet mellom NAV og helsetjenesten. En nylig juridisk avklaring konkluderer med at jobbspesialistenes arbeid ikke er å anse som helsehjelp (Helsedirektoratet 2022). Helse- og omsorgsdepartementet anbefaler at IPS-jobbspesialister framover skal ansettes i NAV. Det har nå blitt mer opp til den enkelte lokale helsetjeneste om samarbeidet med NAV skal prioriteres eller ikke. Forskning tilsier at etatenes ulike mål og styringssignaler kan gjøre det vanskelig å få gjennomslag for ideen om arbeid som del av behandling (Skogstad 2022). Disse utfordringene står dels i motstrid til både brukernes (kapittel 5 Brukerforventninger) og ansattes (kapittel 10) forventninger til krav om mer samarbeid på tvers av sektorer.
Det er vanskelig å spekulere i hvordan omfanget av IPS og liknende metoder vil utvikle seg fram mot 2035. Overnevnte utfordringer kan medføre risiko for at tilbudet ikke spres i samme takt som tidligere, spesielt om de ikke løses på konstruktive måter. På den andre siden kan fortsatt positive resultater, og at de anses som både sosialt og samfunnsøkonomisk lønnsomme, tale for en videre opptrapping.
Det er på helseområdet også behov for å se nærmere på NAVs trepartssamhandling med utdanningssektoren og helsesektoren. Det dreier seg både om å utforme tiltak og opplæringstilbud som er tilpasset brukernes behov, og om hvordan sektorene kan nå målet om samtidige, helhetlige tjenester. Blant annet er det en barriere at tidspunkter for oppstart av opplæring generelt er lite fleksible, selv om modulbaserte strukturer kan bidra til å løse noe av dette.
8.5 Hvilke trender er det særlig usikkerhet om?
Helseområdet er mangfoldig, og store endringer på dette området kan ramme hele samfunnet. Kroneksemplet er koronapandemien – en helsekrise som slo sterkt inn i både arbeidsmarked og nasjonal og global økonomi, og som medførte behov for tilpasninger i velferdsytelsene i et tempo vi aldri har opplevd tidligere. Det er risiko for liknende hendelser også i tiden framover, eksempelvis i form av pandemier, økt antibiotikaresistens, smittestoffer i mat og urent drikkevann. Slike hendelser kan ramme lokalsamfunn eller være av mer nasjonal eller global art, og kan skje som følge av uheldig utvikling i bakterieflora, klima- og miljøendringer, eller krig og terrorisme. Det er vanskelig å spå om, og når, slike hendelser vil inntreffe, og hvilken varighet og hvilket omfang de vil få. Dersom alvorlige hendelser inntreffer, kan NAV tenkes å måtte bidra til å sikre flere innbyggeres livsopphold enn normalt, i form av eksempelvis inntektssikring og bolig. Med andre ord innebærer det at NAV har en viktig beredskapsfunksjon.
I forbindelse med NAVs trygdeytelser og antall kontakter med helsevesenet har vi sett økt omfang av psykiske lidelser de siste årene. Likevel er det ifølge Folkehelseinstituttet ikke dokumentert økt forekomst av psykiske lidelser i befolkningen. Mulige forklaringer kan være at det har blitt økt åpenhet om slike lidelser, at terskelen er senket for hva som oppfattes som (lettere) psykiske plager, eller at det har blitt vanskeligere å delta på arbeidsmarkedet for personer med psykiske lidelser. I tillegg kan sammensatte problemer oftere enn før bli klassifisert som et helseproblem (jf. «medikalisering»). Det er ikke usannsynlig at tendensen med at flere mottar helserelaterte trygdeytelser på grunn av psykiske lidelser, vil fortsette fram mot 2035. Det kan medføre økt behov for oppfølging fra NAV, eventuelt i samarbeid med helsevesenet, samt økt utbetaling av helserelaterte ytelser. For NAV vil det uansett være viktig å fange opp unge med psykiske utfordringer og gi dem tett og hensiktsmessig oppfølging, siden det kan hindre dem både i å fullføre en relevant utdanning og å realisere sitt potensial i arbeidslivet.
8.6 Refleksjonsspørsmål
Hvordan vil aldring av befolkningen sammen med bedre folkehelse påvirke NAV?
Hvordan kan NAV bidra til å hindre økt utenforskap for unge med psykiske lidelser?
Hvilke nye metoder vil være viktige i 2035, og hva vil de kreve av ny kompetanse? (for eksempel SE (Supported Employment) og IPS (Individuell jobbstøtte))
Hvordan kan NAV samarbeide bedre med helsesektoren?
8.7 Kilder
Alpino, Matteo, Karen Evelyn Hauge, Andreas Kotsadam og Simen Markussen (2022) «Effects of dialogue meetings on sickness absence – evidence from a large field experiment». Journal of health economics, 83, 102615.
https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0167629622000352#aep-article-footnote-id1¨
Andersen, Asbjørn Goul, Simen Markussen og Knut Røed (2019) «Local labour demand and participation in social insurance programs». Labour economics, 61, 101767.
https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0927537119300934
Bakken, Anders (2022) Ungdata 2022. Nasjonale resultater. NOVA-rapport 5.
https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/11250/3011548
Barth, Erling, Kalle Moene og Axel West Pedersen (2015) «Trygd og sysselsetting i et internasjonalt perspektiv», i: Ann-Helén Bay, Anniken Hagelund og Aksel Hatland (red.): For mange på trygd? Velferdspolitiske spenninger. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Berge, Christoffer, Jørgen Holck Johannessen og Helge Næsheim (2012) Internasjonal sammenligning av sykefravær. Er arbeidskraftundersøkelsene egnet som datakilde? Rapporter 6/2012. Oslo: Statistisk sentralbyrå.
Brage, Søren og Thorgeir Hernes (2010) «Medisin, helse og NAV», i: Thorgeir Hernes, Ingar Heum og Paal Halvorsen (red.): Arbeidsinkludering. Om det nye politikk- og praksisfeltet i velferds-Norge. Oslo: Gyldendal Akademisk.
https://books.google.no/books/about/Arbeidsinkludering.html?id=qTeWZwEACAAJ&redir_esc=y
Brage, Søren og Ola Thune (2008) «Medisinske årsaker til uføreytelser blant unge 1977–2006». Arbeid og velferd, 3, 28–36.
Brage, Søren og Ola Thune (2015) «Ung uførhet og psykisk sykdom» Arbeid og velferd, 1, 37–49.
Bragstad, Torunn (2018) «Vekst i uføretrygding blant unge» Arbeid og velferd, 2, 69–87.
Bratsberg, Bernt, Oddbjørn Raaum og Knut Røed (2014) «Immigrants, labour market performance, and social insurance». The economic journal, 124 (580), F644–F683.
Bråten, Ragnhild Haugli og Susanna Sten-Gahmberg (2022) «Unge uføre og veien til uføretrygd». Søkelys på arbeidslivet, 1.
https://www.idunn.no/doi/10.18261/spa.39.1.4
Dahl, Espen Steinung og Ivar Lima (2022) Studier av IPS er ikke egnet til å svekke resultater av forskning på SE. https://www.oslomet.no/om/nyheter/kai-kronikken/ips-ikke-egnet-svekke-resultater-se (Hentet: 26. jan 2023).
https://www.oslomet.no/om/nyheter/kai-kronikken/ips-ikke-egnet-svekke-resultater-se
Davis, Hannah E., Lisa McCorkell, Julia Moore Vogel og Eric J. Topol (2023) «Long COVID: major findings, mechanisms and recommendations». Nature Reviews Microbiology, https://doi.org/10.1038/s41579-022-00846-2
Frøyland, Kjetil og Øystein Spjelkavik (2014) «Inkluderingskompetanse – et integrert perspektiv». I Kjetil Frøyland og Øystein Spjelkavik (red.) Inkluderingskompetanse: ordinært arbeid som mål og middel, 18–32. Oslo: Gyldendal Akademisk.
FHI (2022) Overdødelighet på 7 prosent i 2022
https://www.fhi.no/nyheter/2022/overdodelighet-pa-7-prosent-i-2022/
FHI (2022) Senfølger etter covid-19 og nyoppstått sykdom etter covid-19: hurtigoversikt
https://www.fhi.no/publ/2022/senfolger-etter-covid-19-og-nyoppstatt-sykdom-etter-covid-19/
FHI (2017) Helse blant personer med innvandrerbakgrunn
https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/helse-innvandrerbakgrunn/
FHI (2022) 1. Sykdomsbyrde i Norge i 2050
FHI (2022) 3. Mulige trusler fra smittsomme sykdommer
FHI (2014) Psykiske lidelser hos voksne
https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/psykiske-lidelser-voksne/?term=&h=1
FHI (2014) Rusmiddellidelser i Norge
https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/rusmiddellidelser/?term=&h=1
Gleinsvik, Audun, Synne Klingenberg, Arne Mastekaasa og Helene Berg (2014) Internasjonal sammenligning av sykefravær. Hovedrapport. Rapport 2014-05. Oslo: Proba samfunnsanalyse.
Hagelund, Anniken, Einar Øverbye, Aksel Hatland og Lars Inge Tørum (2016) «Sanksjoner – arbeidslinjas nattside?» Tidsskrift for velferdsforskning, 19 (1), 24–43.
https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.2464-3076-2016-01-02
Hegelstad, Wenche Velden, Lena Heitmann, Randi Kydland og Angelika Schafft (2014) «Psykiske lidelser og arbeidskompetanse». I Kjetil Frøyland og Øystein Spjelkavik (red.) Inkluderingskompetanse: ordinært arbeid som mål og middel, 208–222. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Helsedirektoratet (2022) Samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og NAV om individuell jobbstøtte (IPS) - rettslig grunnlag for tverrsektorielt samarbeid. Brev fra Helsedirektoratet til Helse Midt-Norge RHF.
Helse- og omsorgsdepartementet (2019) Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nasjonal-helse--og-sykehusplan-2020-2023/id2679013/
Hernæs, Øystein (2018) «Activation against absenteeism – evidence from a sickness insurance reform in Norway». Journal of health economics, 62, 60–68.
https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0167629617311700
Holmås, Tor Helge, Karin Monstad og Silje Endresen Reme (2021) «Regular employment for people with mental illness – an evaluation of the individual placement and support programme». Social science & medicine, 270.
Jacobsen, Ove (2014) «Pensjonsreformen: Hvilken innvirkning har den hatt på bruken av helserelaterte ytelser?» Arbeid og velferd, 3, 64–73.
Kann, Inger Cathrine og Eirik Grønlien (2021) «Midlertidige helserelaterte ytelser til unge – har vi misforstått utviklingen?» Arbeid og velferd, 1, 95–110.
Kann, Inger Cathrine og Per Kristoffersen (2015) «Arbeidsavklaringspenger – helt forskjellig fra forløperne?» Arbeid og velferd, 3, 105–122.
Kann, Inger Cathrine og Ivar Andreas Åsland Lima (2015) «Tiltak i NAV Hedmark ga færre nye mottakere av arbeidsavklaringspenger». Arbeid og velferd, 2, 77–94.
Kann, Inger Cathrine og Lars Sutterud (2017) «Stadig færre på trygd?» Arbeid og velferd, 3, 41–58.
Kann, Inger Cathrine, Jun Yin og Per Kristoffersen (2016) «Fra arbeidsavklaringspenger til arbeid». Arbeid og velferd, 2, 77–92.
Lande, Sigrid (2021) «AAP-innstramming: Midlertidig strengere praksis og flere tilbake etter karens». Arbeid og velferd, 3, 71–89.
Lima, Ivar Andreas Åsland (2016) «Hvordan har økt ledighet påvirket helseytelser og økonomisk sosialhjelp?» Arbeid og velferd, 3, 131–150.
Lima, Ivar Andreas Åsland, Inger Cathrine Kann og Søren Brage (2017) «NAVs håndheving av aktivitetskravet for sykmeldte. Forsøk med Hedmarksmodellen». Arbeid og velferd, 1, 71–89. https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kunnskap/analyser-fra-nav/arbeid-og-velferd/arbeid-og-velferd/navs-handtering-av-aktivitetskravet-for-sykmeldte.forsok-med-hedmarksmodellen
Lima, Ivar og Eirik Grønlien (2020) «Flere mottar uføretrygd og sosialhjelp etter innstramming i AAP-regelverket». Arbeid og velferd, 2, 61–79.
Markussen, Simen (2010) «2004: Da sykefraværet falt som en stein». Samfunnsøkonomen, 3, 18–23.
https://www.frisch.uio.no/publikasjoner/?pubid=813
Mastekaasa, Arne (2016) «Kvinner og sykefravær». Tidsskrift for velferdsforskning, 19 (2), 125–147.
https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.2464-3076-2016-02-03
Myhre, Andreas og Inger Cathrine Kann (2022) «Kortere makstid på AAP ga flere i arbeid og raskere uføretrygd». Arbeid og velferd, 2, 5–30.
NAV (2022a) NAVs arbeidsgiverundersøkelse 2022: Samarbeid og tilgjengelighet. NAV-rapport, 4–2022.
https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kunnskap/analyser-fra-nav/nav-rapportserie
NAV (2022b) Utviklingstrekk i folketrygden 2011–2031. NAV-rapport 6–2022.x https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kunnskap/analyser-fra-nav/analyser-andre-temaer/utviklingstrekk-i-folketrygden-20112031
Nossen, Jon Petter (2014) «Utviklingen i sykefraværet: Betydningen av arbeidsmarkedet, gradering og regelendringer». Arbeid og velferd, 2, 75–88.
Nossen, Jon Petter (2019) «Kjønnsforskjellen i sykefravær: Hvor mye er det mulig å forklare med registerdata?» Arbeid og velferd, 4, 59–80.
Nossen, Jon Petter (2022) «Legemeldt sykefravær før og under koronapandemien: Hva driver utviklingen?» Arbeid og velferd, 3, 1–18.
OECD (2022) Disability, work, and inclusion. Mainstreaming in all policies and practices. Paris: OECD.
https://doi.org/10.1787/1eaa5e9c-en
Ose, Solveig Osborg og Silje L. Kaspersen (2022) Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2022: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene. Trondheim: Sintef.
https://www.sintef.no/contentassets/b9b01949aa5a4656ad0658151c151ec8/sintef_rapport2022_01271.pdf
Pedersen, Axel West, Anne Skevik Grødem og Ines Wagner (2019) Trygdepolitikk og trygdemottak i åtte nordeuropeiske land. Rapport 2019: 14. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.
https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/handle/11250/2612853
Reme, Silje Endresen, Karin Monstad, Tonje Fyhn, Simon Øverland, Kari Ludvigsen, Vigdis Sveinsdottir, Camilla Løvvik og Stein Atle Lie (2016) Effektevaluering av Individuell jobbstøtte (IPS): Sluttrapport. Bergen: Uni Research Helse og Uni Research Rokkansenteret.
https://norceresearch.brage.unit.no/norceresearch-xmlui/handle/1956/15564
Reneflot, A., L.E. Aarø, H. Aase, T. Reichborn-Kjennerud, K. Tambs og S. Øverland (2018) Psykisk helse i Norge. Oslo: Folkehelseinstituttet.
https://www.fhi.no/publ/2018/psykisk-helse-i-norge/
Schreiner, Ragnhild C. (2019) Unemployed or disabled? Disability screening and labor market outcomes of youths. Memo 05/2019. Økonomisk institutt, Universitet i Oslo.
Skogstad, Line Fossum (2022) "Hvordan lykkes med å implementere en praksis som skrever samhandling mellom sektorer? Erfaringer fra individuell jobbstøtte (IPS) i Norge". I Therese Saltkjel, Chris Rønningstad og Mette Sønderskov (red.) Samhandling og inkludering i arbeidslivet (s. 245-265). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
https://cappelendamm.no/_samhandling-og-inkludering-i-arbeidslivet-9788202740528
Storeng, S.H., S. Øverland, V. Skirbekk, L.A. Hopstock, E.R. Sund, S. Krokstad og B.H. Strand (2021) «Trends in disability-free life expectancy (DFLE) from 1995 to 2017 in the older Norwegian population by sex and education: The HUNT study». Scandinavian journal of public health, 50 (5), 542–551.
https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/33908292/
Syse, Astrid og Bjørn Heine Strand (2022) Hva betyr økt levealder for den framtidige (potensielle) arbeidsstyrken?. Søkelys på arbeidslivet, 39, 2.
https://www.idunn.no/doi/10.18261/spa.39.2.4
Syse, Astrid, mfl. (2014) FHI. Sosiale helseforskjeller i Norge
https://www.fhi.no/nettpub/hin/samfunn/sosiale-helseforskjeller/
SSB (2023) Her finner du ukentlige tall på antall døde:
SSB (2023) Forventet levealder falt i 2022
https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/dode/artikler/forventa-levealder-falt-i-2022
SSB (2023) Arbeidskraftsundersøkelsen
https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/arbeidskraftundersokelsen
Tvetden, mfl. (2021) Del 1: Pandemiens viktigste helsekonsekvenser
World Health Organization Constitution (u.d.) https://www.who.int/about/governance/constitution
https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/dode/artikler/her-finner-du-ukentlige-tall-pa-antall-dode↩︎
https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/dode/artikler/forventa-levealder-falt-i-2022↩︎
https://www.fhi.no/nyheter/2022/overdodelighet-pa-7-prosent-i-2022/↩︎
https://www.fhi.no/publ/2022/senfolger-etter-covid-19-og-nyoppstatt-sykdom-etter-covid-19/↩︎
En stor takk til Ann Kristin Skrindo Knudsen ved Folkehelseinstituttet for hjelp med sykdomsbyrden inklusive tilgang på data og framskrivinger.↩︎
https://www.fhi.no/nettpub/fremtidens-utfordringer-for-folkehelsen/del-1-3/sykdomsbyrde-i-norge-i-2050/?term=&h=1.↩︎
Sykdomsbyrde omfatter mer presist dødsfall, tapte leveår og år med helsetap. Summen av de to siste omtales i Global Burden of Disease-prosjektet som Disability-Adjusted Life Years (DALY), som er det vi her kaller sykdomsbyrde. Beregningene i prosjektet gir oversikt over hvordan sykdomsbyrden fordeler seg på ulike sykdommer, skader og risikofaktorer, samt endringer over tid og fordeling etter geografi, alder og kjønn. Det er det samme datagrunnlaget som ligger til grunn for forventet antall friske leveår (jf. figur 8.1).↩︎
Beskrivelsen er basert på punktestimater fra referansescenarioet, som anses som det mest sannsynlige. Vi ser altså bort fra de alternative scenarioene og oppgitte usikkerhetsintervaller.↩︎
Det er i hovedsak personer i aldersgruppen 18–66 år som kan motta helserelaterte trygdeytelser, men det er brukt en litt avvikende aldersgruppe her ettersom datagrunnlaget er basert på faste aldersintervaller.↩︎
https://www.fhi.no/nettpub/fremtidens-utfordringer-for-folkehelsen/del-1-3/3.-mulige-trusler-fra-smittsomme-sykdommer/?term=&h=1↩︎
https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/psykiske-lidelser-voksne/?term=&h=1. Siden en del har psykiske lidelser uten å være i kontakt med helsetjenesten, vil den reelle forekomsten være høyere.↩︎
https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/psykiske-lidelser-voksne/?term=&h=1↩︎
https://www.fhi.no/nettpub/hin/samfunn/sosiale-helseforskjeller/↩︎
https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/rusmiddellidelser/?term=&h=1↩︎
https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/helse-innvandrerbakgrunn/↩︎
Vi ser «topper» omkring ledighetstoppene i 2003, 2009 og 2020, men i liten grad i 2016.↩︎
Tallene for AAP før 2010 er sammenslåtte tall for de tidligere ytelsene attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad.↩︎
Enkelte personer mottar to ytelser samtidig, dette er korrigert i tallene for helserelaterte ytelser i alt.↩︎
Bare bosatte i Norge er inkludert. Tallene for uføretrygd er derfor noe lavere enn den offisielle statistikken viser.↩︎
Det er ikke publisert nyere tall for dette.↩︎