7 Helsetjenester
Refusjonsutgifter til legemidler mv. er omregnet til 2024-priser i Figur 7.1. Refusjonene dekker legemidler, legeerklæringer og medisinsk forbruksmateriell. Refusjonsutgifter til legemidler der finansieringsansvaret er overført til de regionale helseforetakene er trukket ut av grunnlaget.
Målt i faste 2024-priser (deflatert med KPI) har det vært en gjennomsnittlig utgiftsvekst til legemidler og forbruksmateriell (blåreseptordningen) på 4,7 prosent per år i perioden 2012–2022. Som figuren viser er det en noe lavere vekst tidlig i perioden 2012–2017, mens veksten har tiltatt senere i perioden (2017–2022). Refusjonsutgifter til legemidler står for den høyeste veksten med gjennomsnittlig 5,9 prosent per år de siste 10 år. Utgifter til medisinsk forbruksmateriell har en gjennomsnittlig årlig vekst på 0,4 prosent de siste 10 år. Blant annet trinnprisordningen for byttbare legemidler har bidratt til å få refusjonsutgiftene lavere enn de ellers ville ha vært.
Refusjonsutgifter til legemidler der finansieringsansvaret er overført til de regionale helseforetakene er tatt ut av grunnlaget. Den gjennomsnittlige årlige verdien av dette er om lag 2 milliarder kroner over perioden 2012–2021. De faktiske utgiftene i perioden 2012–2023 er deflatert med KPI. Helsedirektoratet estimerer at endringer i antall pasienter og alderssammensetning i gjennomsnitt utgjør en årlig vekst for legemidler (post 70) på om lag 2,8 prosent i perioden (2016–2021). Det betyr at forbruksvekst per pasient står for det meste av realveksten på 5,9 prosent, men at demografiutviklingen har forklart nesten halvparten av realveksten. Forbruksveksten inkluderer vridning mot dyrere varer og flere varer per pasient.
Med 2019 som basisår anslår Helsedirektoratet at endringer i antall pasienter og alderssammensetning i gjennomsnitt vil gi en årlig vekst på 1,4 prosent for perioden 2023–2032. Veksten drives i all hovedsak av en vekst i antall eldre pasienter, samt en nedgang i antall yngre pasienter.
I anslaget har hver post i budsjettkapitlet for legemidler blitt framskrevet hver for seg, i fravær av nye budsjettiltak og til gjeldende regler, samt i 2024-priser. For legemidler (post 70) er den forventede realveksten 5,9 prosent per år, i tråd med realveksten fra 2012 til 2022, og utgiftene er anslått til å stige fra 13,5 milliarder kroner i 2022 til 21,2 milliarder i 2032. Medisinsk forbruksmateriell anslås å stige fra 2,5 milliarder kroner til 2,6 milliarder kroner (0,4 prosent årlig realvekst). Dette gir et samlet anslag på 23,8 milliarder kroner, og en gjennomsnittlig årlig vekst på 4,7 prosent for kapittel 2751 Legemidler mv. I tillegg kommer utgifter til legemidler under frikortordningen, se nedenfor, slik at samlede utgifter til legemidler mv. slik de er fremstilt i Figur 3.1 i kapittel 3 anslås til 26,5 milliarder kroner i 2032.
7.1 Egenandelstak (frikortordningen)
Formålet med egenandelstaket for helsetjenester er å skjerme innbyggerne fra høye helseutgifter. Pasienter som har betalt egenandeler opp til egenandelstaket slipper å betale egenandeler resten av kalenderåret. Stortinget fastsetter hvert år egenandelstaket.
I forbindelse med at de to frikortordningene, Egenandelstak 1 og Egenandelstak 2, ble slått sammen fra 2021 økte statens utgifter til takordningen med 1,7 milliarder kroner, fra 6,1 milliarder kroner i 2020 til 7,8 milliarder kroner i 2021, alle beløp i 2024-kroner. 1 373 000 innbyggere nådde det sammenslåtte egenandelstaket i 2022.
Figur 7.2 viser utgifter til frikortordningene til og med 2022 og forventet utvikling i perioden 2023–2032, omregnet til 2024-kroner (KPI-justert,og gitt at egenandelstaket og egenandeler blir justert som foreslått i Statsbudsjettet for 2024).
Figuren viser at utgiftene til Egenandelstak1-ordningen har ligget noe under 6 milliarder kroner i perioden 2012–2015. Tiltak med prisjustering av egenandeler og egenandelstak har bidratt til dette. Sterk økning av egenandeler i 2016 og 2017, med begrenset økning i takene, ga stor vekst i utgiftene i 2016 og 2017. I 2017–2020 har utgiftene til Egenandelstak 1-ordningen ligget noe over 6 milliarder kroner. Koronapandemien dempet veksten i 2020 og 2021 til tross for en stor økning av egenandelene i 2020 og 2021.
Figuren viser lave utgifter under egenandelstak 2 fram til ordningen ble automatisert i 2017 og sykdomslisten for fysioterapi ble avviklet. Da økte utgiftene med 1 milliard kroner. Noe av utgiftsøkningen kom av at pasienter ikke krevde refusjoner for egenandeler de hadde betalt fordi de da måtte sende inn kvitteringer og krav manuelt. På samme tidspunkt ble også sykdomslisten for fysioterapi avviklet. Sykdomslisten innebar at borgere med gitte diagnoser fikk gratis fysioterapi. Avviklingen innebærer at alle voksne betaler egenandel ved fysioterapi, noe som ga en stor økning av antall frikortmottakere. At alle voksne betaler egenandel ga tilsvarende besparelser på refusjonsposten for fysioterapibehandling, slik at dette ikke var en utgift for folketrygden totalt. Aldersgrensen for fritak av egenandel for barn ble samtidig hevet fra 12 år til 16 år. Sistnevnte reduserte isolert sett utgiftene på frikortordningen (men økte refusjonsposten for fysioterapi). Egenandelstakene ble slått sammen fra 2021 og utgiftene gikk da opp til 9 milliarder kroner. Selve sammenslåingen anslås isolert sett å ha økt utgiftene med 1 milliard kroner. Økningen i utgiftene ble stor da egenandelstak1-nivået fra 2020 ble gjeldende for den nye ordningen.
Utgiftene viser en knekk nedover i 2022 (-1 milliard kroner). Det skyldes i hovedsak at det nominelle utgiftstaket da økte fra 2 460 kroner til 2 921 kroner. I 2023 er utgiftstaket 3 040 kroner. Den stabile veksten videre framover har sin bakgrunn i en antatt volumvekst på 3 prosent. Volumvekst er definert som utgiftsveksten gitt uendret regelverk og satser. Veksten forklares blant annet av at innbyggerne bruker mer helsetjenester, befolkningsvekst, endret sammensetning av befolkningen og vekst i antall behandlere.
7.2 Tannbehandling
Stønad til tannbehandling har gått fra 2,4 milliarder kroner i 2012 til 2,7 milliarder kroner i 2022, målt i 2024-prisnivå. Utgiftsveksten har vært 13,3 prosent over denne tiårsperioden. Til sammenlikning har det i samme periode vært en generell befolkningsvekst på 8,8 pst. Aldringen i befolkningen har medført en vekst på 20 prosent i antall personer over 50 år. At antall eldre øker er relevant, da behandlingsbehovet innen tannhelse stiger med høyere alder.
Enkelte vedtatte endringer har medført utgiftsvekst i tiårsperioden:
Avviklingen av særfradraget for store sykdomsutgifter ble kompensert gjennom styrking av midler på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, hovedsakelig stønad til tannbehandling. Eksempelvis ble følgende takstøkninger vedtatt som følge av styrket bevilgning:
- Fra 2012: økte takster på periodontitt og enkelte andre takstområder. -Fra 2013: innføring av honorartakst for stønad ved nedsatt egenomsorg.
Ny ordning med stønad til implantatbehandling ved tannløshet ble innført 1.7.2014.
Tannpleiere ble gitt rett til å praktisere med refusjonsrett fra 1.1.2013 innenfor behandling av marginal periodontitt (punkt 6a).
Mange vedtatte innstramminger har medført innsparinger i tiårsperioden:
- Manglende prisjusteringer i de årlige statsbudsjettene, eller for lave prisjusteringer sammenlignet med inflasjonen, som samlet har summert seg til flere hundre millioner kroner i innsparing i statens utgifter til tannbehandling i tiårsperioden.
- Myndighetstiltak iverksatt ut mot tannhelsetjenesten i 2018 for å stramme inn tannlegenes praktisering av stønad ved sterkt nedsatt egenomsorg ved varig sykdom, punkt 14. Innsparingseffekten ble oppnådd ved at utgiftene på dette stønadspunktet ble kraftig redusert i 2018-2019 og ser nå ut til å ha stabilisert seg (se figuren over).
- Vilkårene for å oppnå stønad til tannregulering for barn og unge ble strammet inn fra 2020. Innstrammingen medførte en nedgang i utgiftene i 2020 som var særlig sterk pga. koronapandemien. Sammenliknet med 2019, som var siste år før regelendringen, har utgiftene til tannregulering gått ned med 15 prosent tilsvarende 104 millioner kroner, målt i faste 2024-priser, fra 690 millioner kroner i 2019 til 586 millioner kroner i 2022. Så langt har innstrammingen på tannregulering fra 2020 medført at det i 2022 var like høy andel barn og unge som mottok stønad til tannregulering (19 prosent), som i 2012. Nedgangen har vært størst i gruppe c, med minst alvorlige tilstander. Målt i 2024-kroner har utgiftene til kjeveortopedi i de siste 3 årene vært stabile på om lag 590 millioner kroner (se figuren over).
Uten tiltak fremover, antas stønad til tannbehandling å vokse med om lag 1 prosent per år. Realveksten ventes dermed å bli om lag som befolkningsveksten fremover.